Sex gjorde oss sterke
De første moderne menneskene var dårlig rustet til å stå imot nye sykdommer da de forlot Afrika. Men ved å pare seg med blant andre neandertalere fikk de tilført gener som gjorde dem motstandsdyktige. Derfor kunne de spre seg over hele kloden.
Da de første moderne menneskene forlot Afrika for cirka 100.000 år siden, vandret de ikke bare mot nye og ukjente kontinenter. De vandret også mot nye sykdommer. Sykdommer som de ikke hadde vært utsatt for i Afrika, og som immunforsvaret derfor ikke kunne vinne over.
Men som kjent overlevde det moderne mennesket, Homo sapiens.
Og ikke nok med det – Homo sapiens fikk så stor suksess at arten bredte seg over hele jorden og overlevde alle andre tidlige menneskearter.
Denne saken er levert av Illustrert Vitenskap. Les også:
Moderne mennesker hadde sex med neandertalere
Ny molekylærgenetisk forskning viser at vi kan takke neandertalerne og andre arkaiske menneskearter for en del av den utviklingen. Forskningen tyder nemlig på at det moderne mennesket paret seg med blant andre neandertalere som Homo sapiens møtte på vei gjennom kontinentene.
Neandertalerne hadde på det tidspunktet eksistert i 200.000 år, og deres immunsystem var derfor tilpasset lokale sykdommer. De innehadde med andre ord nøkkelen til overlevelse. Og ved å pare seg med neandertalerne fikk det moderne mennesket tilført nye gener, noe som gjorde det motstandsdyktig overfor sykdommene og til syvende og sist sikret artens overlevelse.
Immunsystemet er individuelt
Forskerne har i en årrekke visst at Homo sapiens paret seg med neandertalerne, men det har ikke vært helt klart hvor stor betydning denne kryssavlen har hatt for det moderne menneskets evolusjon.
Og det er nettopp det Peter Parham, professor i mikrobiologi ved Stanford University i USA, har undersøkt. Han har analysert nøyaktig hvilke gener Homo sapiens fikk tilført fra neandertalerne og andre arkaiske mennesker. Det har han gjort ved å sammenligne DNA hos nåtidige befolkningsgrupper med fossilt DNA fra tidlige menneskearter.
Peter Parham konsentrerte seg om menneskets levkocyttantigener – også kalt HLA-gener. Det er en gruppe på rundt 200 gener som befinner seg på kromosom 6, og som er essensielle for immunsystemet vårt. Av de cirka 200 HLA-genene studerte Peter Parham bare tre: HLA-A, HLA-B og HLA-C.
Disse tre genene koder for forskjellige typer HLA-protein, som sitter på overflaten av blant annet hvite blodceller. Derfra stimulerer de immunsystemets reaksjoner på infeksjoner.
På verdensplan finnes det flere hundre forskjellige varianter av HLA-A, -B og -C, og hvert enkelt individ arver sine varianter fra både mor og far. Det betyr at hver person har seks forskjellige varianter, og mennesker som ikke er i familie, kan dermed ha vidt forskjellige kombinasjoner av HLA-variantene.
- På den måten sørger HLA-genene for at et menneskes immunsystem er individuelt, sier Peter Parham.
Paring sikret mangfold
Da Peter Parham undersøkte HLA-genene hos nålevende europeere og asiater, oppdaget han at en del av HLA-variantene var identiske med neandertalernes HLA-typer. Fra tidligere studier av DNA utvunnet av et neandertalskjelett vet man at neandertalmennesket trolig utviklet seg fra våre egne forfedre, Homo heidelbergensis, som var etterkommere av Homo erectus.
Homo heidelbergensis forlot Afrika for 500.000 år siden og slo seg ned i Europa og Lilleasia. Der tilpasset de seg etter hvert det kalde og barske istidsklimaet: Bena ble korte og kraftige, brystkassen bred, og de fikk større muskler.
Neandertaleren, Homo neanderthalensis, var et faktum.
Peter Parhams studier tyder nå på at det moderne mennesket paret seg med neandertalerne for mellom 45.000 og 60.000 år siden, da det kom til Europa og Lilleasia. For eksempel oppdaget Peter Parham at en variant av HLA-C – HLA-C*0702 – er utbredt blant nålevende europeere og asiater.
Nettopp denne HLA-varianten fant Peter Parham i neandertalernes genetiske arvemasse, og det tyder på at Homo sapiens fikk overført akkurat den HLA-varianten ved å pare seg med neandertalerne. Det skjedde etter at Homo sapiens hadde forlatt Afrika, for nettopp denne varianten finnes ikke i nålevende afrikanere.
Stammefolk splittet seg i grupper
På samme måte fant Peter Parham ut at varianten HLA-A*11 er utbredt hos nålevende asiater, men ikke hos afrikanere. Denne HLA-varianten fant han i denisovaenes genetiske arvemasse.
Denisovaene er en helt ny menneskeart som ble identifisert i 2010 ut fra en lillefingerbenstump som arkeologer gravde ut i Denisova-hulen i Altajfjellene sør i Sibir. Ved å analysere DNA fra benet fastslo forskerne at denisovaene er en fjern slektning av neandertalerne.
Karbon 14-analyser av bakken rundt fingeren viser at knokkelens eier døde for mellom 30.000 og 48.000 år siden, mens andre funn viser at området rundt Denisova-hulen har vært bebodd av menneskearter i rundt 125.000 år.
Peter Parhams analyser tyder altså på at arvemassen fra disse fortidige menneskene nå lever videre i det moderne mennesket. Homo sapiens har trolig paret seg med denisovaene, som de møtte i Lilleasia, og dermed ble denisovaenes motstandsdyktige variant, HLA-A*11, overført til det moderne mennesket.
- Menneskets utvikling og kolonisering av jorden har høyst sannsynlig foregått slik at mindre grupper av stammefolk har vokst i antall, har splittet opp og vandret ut i grupper – om og om igjen, sier professor Peter Parham.
- I løpet av disse syklusene har det oppstått flaskehalser der gruppene har mistet HLA-varianter. Og det er da paring med arkaiske mennesker har kunnet fornye og forbedre det genetiske mangfoldet i hver enkelt gruppe, fortsetter han.
Arkaiske gener ga oss suksess
Selv om neandertalerne og denisovaene døde ut for 30.000 år siden, lever en del av genene deres videre i det moderne mennesket. Ved å analysere en HLA-type fra neandertalerne og en HLA-type fra denisovaene fikk Peter Parham et utsnitt av alle HLA-variantene i de to populasjonene.
Deretter undersøkte han fordelingen av disse variantene i nålevende befolkninger og oppdaget at HLA-varianten C*0702, som stammer fra neandertalerne, i dag finnes i både europeere og asiater. Dessuten er HLA-varianten B*07 mest utbredt hos nåtidens europeere.
Ut fra hvordan disse HLA-variantene oppførte seg, identifiserte Parham andre HLA-varianter som oppfører seg på samme måte og derfor etter all sannsynlighet også stammer fra arkaiske mennesker. Men forskerne har ikke noen mulighet til å se om disse variantene stammer fra neandertalere, denisovaere eller andre arkaiske mennesker.
De følgende prosentdelene angir derfor hvor stor del av våre HLA-gener som stammer fra neandertalere, denisovaere og andre arkaiske mennesker. Og faktisk er over 50 prosent av europeernes HLA-A-varianter fra arkaiske mennesker, mens tallet øker til 72 prosent for kinesernes vedkommende og til over 90 prosent for folk i Papua Ny-Guinea.
Ifølge Peter Parham finnes noen HLA-varianter fortsatt i så store mengder fordi disse typene ganske enkelt forbedret menneskets immunforsvar og dermed helse. Genene ga med andre ord Homo sapiens en fordel, og derfor har de økt til høye frekvenser.
Grunnen til at andelen HLA-varianter fra arkaiske mennesker varierer fra befolkning til befolkning i dag, er etter Parhams mening at paring sannsynligvis fant sted på forskjellige steder og tidspunkter i grupper som vandret til forskjellige deler av verden. Men uansett hvilke HLA-typer vi har arvet, ser det ut til at vi må takke våre arkaiske forfedre.
- Noen av genene hos arkaiske mennesker ser ut til å ha vært nøkkelen til Homo sapiens tidlige overlevelse og påfølgende ekspansjon – med andre ord deres suksess, sier Peter Parham.
Kvinner går etter menn med et annet immunsystem
Ny forskning tyder på at det moderne mennesket, Homo sapiens, paret seg med arkaiske mennesker som neandertalere og denisovaere for mellom 45.000 og 60.000 år siden, da de nådde frem til Europa og Lilleasia fra Afrika.
Paring fant trolig sted på forskjellige steder og tidspunkter i flere grupper som vandret til hver sine deler av verden. Ved slik paring fikk det moderne mennesket tilført nye gener, noe som gjorde det motstandsdyktig og sikret at vi overlevde som art.
Vi tiltrekkes av partnere som har en annen type immunsystem enn vårt eget.
Det har blant andre den sveitsiske forskeren Claus Wedekind ved Université de Lausanne vist i et forsøk der han ba kvinnelige forsøkspersoner om å lukte på T-skjorter som seks menn hadde hatt på seg to netter i trekk. Kvinnene skulle rangordne T-skjortene etter hvor attraktiv de oppfattet lukten på hver T-skjorte.
Det viste seg at kvinnene ikke ble tiltrukket av de samme luktene. Til gjengjeld var de fleste tiltrukket av lukt fra menn med HLA-antigener som var mest forskjellige fra deres egne.
At ens partner har en annen HLA-type enn en selv, betyr at han har et annerledes immunsystem. Det er en fordel fordi moren og faren dermed kan gi barnet den største variasjonen av HLA-gener og på den måten gi barnet et sterkere immunsystem.
LES OGSÅ: