Sentimental og reell krig
«En dag uten krig» kan beskyldes for å være sentimental, men det var sentimentaliteten som fikk fiendtlige soldater til så krabbe opp av skyttergravene i 1914 og feire jul.
En dag uten krig (Joyeux Nöel) – Frankrike 2005. Regi: Christian Carion. Med Gary Lewis, Daniel Brühl, Guillame Canet med flere
Aldersgrense 11 år
Juledagen 1914 steg tyske, skotske og franske soldater ut av sine skyttergraver, nærmet seg nølende hverandre, inngikk så våpenhvile for en dag og feiret jul sammen.
LES INTERVJU: Oscar-kandidat provoserer fortsatt
De delte de små rasjonene de hadde, drakk sine edle dråper i forbrødring og gråt sammen over de som ventet hjemme og tapt kjærlighet.
Filmregissør Christian Carion er tydelig grepet av historien og dens budskap. Det synes, men så er det da også en sentimental historie – og som man kanskje ikke skulle tro var sann. Men ifølge Carion er den det, fra tenoren som steg opp i Ingemannsland og sang for både venn og fiende, til fotballkampen på ettermiddagen. Enkle handlinger, likevel så vanskelig.
Enkelt og klart er også Carions manus. Filmen er også franskmennenes Oscar-kandidat i år, og den er allerede nominert til Golden Globe.
Ved å legge til små detaljer her og der får regissøren og skuespillerne utbrodert de ellers til tider litt for enkle figurtegningene. Blant annet viser filmen hvor dypt troen på egen suverenitet faktisk ligger.
Man kan stusse over at soldatene til tider er litt for rene og at kulden ikke ser ut til å bite nevneverdig på. Undertegnede synes også at Diane Krügers rolle som filmens kvinnelige element rett og slett er overflødig.
Carions staute styring mot sitt budskap gir imidlertid et godt bilde av at de ivrigste krigshisserne er de som sitter trygt hjemme og planlegger krigen – og ikke de som faktisk utkjemper den i dødens skyggedal.
«En dag uten krig» viser at det kanskje er kortere mental distanse mellom venn og fiende på slagmarken enn man kanskje skulle tro, et faktum som nok ikke har endret seg stort, enten man kjempet i første verdenskrigs skyttergraver eller er utstasjonert i Irak.
Til slutt føler soldatene seg i skyttergraven mer like sine fiender enn sine overordnede.
Daniel Brühl og Guillame Canet gjør en svært god og troverdig innsats som alt for unge offiserer med alt for mye død på sine skuldre, mens den britiske veteranen Gary Lewis er en kraft som den skotske militærpresten.
Tross filmens enkelte svakheter og til tider litt sippete fremstilling, er «En dag uten krig» en film som sitter lenge i og som faktisk skaper håp for deg og meg hos den skarve kinogjenger. Og det må jo være et langt bedre julebudskap enn mange andre julefilmer leverer.