Senil konge skjøt i hytt og vær

(SIDE2): Kong Gustaf V ble fryktelig gammel etter datidens målestokk, nesten 93 år, og etter hvert begynte det å gå mange historier om den gamle tynne mannen med den litt pussige stemmen.

Noen av historiene handlet om hans angivelige fascinasjon for yngre menn, andre ganger smilte folk av kongens hobbyer – han broderte og samlet sølvtøy. Men flest historier gikk det om hans kanskje største lidenskap – elgjakt.

Ryktene ville ha det til at han på slutten av livet var så senil – men like jaktglad – at han jaget hoffets ansatte rundt i gangene med skarpladd rifle. Den historien er ikke bekreftet, i likhet med en rekke andre mer og mindre fantasifulle historier om V-Gurra, som var kallenavnet han fikk ute blant folk.

Tok livet av Kungen
En historie som imidlertid skal være sann, handler om da V-Gurra jaktet elg i Småland og den svært kongevennlige Kalmar-avisen Barometern laget en større reportasje fra den kongelige jakten. Det nærmet seg deadline, stemningen ble stresset – og nattredaktøren brølte:

- Inn med kongereportasjen for helvete, sånn at vi får kommet i gang med trykkingen!

Det hører med til historien at kongen på denne tiden var så gammel at nekrologen hans lå ferdig i redaksjonen, og i forfjamselsen klarte en av typografene å putte nekrologen i avisen i stedet for jaktreportasjen. Dagen etterpå kunne alle leserne se at avisen tok livet av Gustaf V.

Historien stanser ikke der. Noen dager seinere fikk redaksjonen brev fra Stockholm Slott, hvor majesteten takket sjefredaktøren for alle de vennlige ord som var publisert «i anledning av vår ennå ikke inntrufne bortgang».

Gammel og trøtt
Kongen var i mange år med i et jaktlag som etter hvert ble en svært sammensveiset gjeng. Da et av medlemmene døde, kom V-Gurra selvsagt til begravelsen, hvor kirkerommet for å hedre den avdøde jegeren var pyntet med bjørk, gran og andre vekster fra skogen.

Under prekenen ble gamle Gustaf trøtt og sovnet. Hoffmarskalken dyttet i kongen, som våknet brått, så rundt på alle skogsdekorasjonene – og oppfattet det som om han var i skogen og satt på elgpost. Med høy, skjelvende stemme utbrøt han: «Når kommer elgen?».

Hoffmarskalken hvisket til kongen: «Deres Majestet, vi er i begravelse i kirken og ikke i skogen», hvorpå kongen kikket seg rundt, oppdaget alle sine jaktkamerater blant bjørk og gran, og svarte: «Vet de andre jegerne om det?».

- Skyt kalven, for faen!
Mot slutten av livet var kongen så sliten at han bare satt på post, mens folk var leid inn og sendt ut i skogen for å finne en elg og jage den mot kongen, som satt klar til å skyte. Folkene som skulle jage elgen var imidlertid redde for at den gamle kongen hadde så dårlig syn at han skulle treffe dem, i stedet for elgen – og man ble derfor enige om at de skulle rope «jeg er ikke elgen, jeg er ikke elgen», når de kom ut av skogen.

Det avgjorde saken. Folkene satte i gang med å jage elg, og etter en stund kom de ut av skogen, både ansatt og elg. Den gamle kongen siktet, skjøt, og traff – en av sine ansatte.

- Hvordan kunne du finne på å skyte ham, han ropte jo «jeg er ikke elgen», nærmest brølte en i kongens følge, hvorpå den gamle svarte:

- Aha. Jeg syntes han ropte «Jeg er elgen, jeg er elgen!».

Til tross for uhellet fortsatte kongen jakten. Litt senere så han en stor elg på åpen mark, og fyrte av. Det viste seg å være en traktor, og bonden som kjørte traktoren hoppet ut og løp for livet. Straks ropte kongen:

- Se og skyt kalven også, for faen.