Seks fot under

Buried - Spania 2010. Regi: Rodrigo Cortès. Med: Ryan Reynolds, José Luis García Pérez, Robert Patterson, Stephen Tobolowsky, Samantha Mathis, Ivana Miño

Aldersgrense: 15 år

I starten av «Buried» er lerretet helt mørkt. På lydsporet hører vi hovedpersonen Paul Conroy (Ryan Reynolds), en truckfører som arbeider for et amerikansk selskap i Irak, våkne opp til sitt livs mareritt. Han er nemlig levende begravd i en trekiste ett eller annet sted i det krigsherjede landet. Ikke akkurat frihet i en liten eske.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Heldigvis er han utstyrt med en lighter, som han kan bruke til å lyse opp rommet - og med det gi filmen bilder. For denne thrilleren består faktisk utelukkende av scener fra det klaustrofobiske, lille kammeret. At rollelisten inneholder flere navn enn Reynolds, skyldes at Conroy i tillegg er gravlagt med en mobiltelefon. Gjennom denne får han kontakt med omverdenen, og beskjed fra kidnapperne om å skaffe fem millioner fra den amerikanske ambassaden.

LES OGSÅ:Her blir han levende begravet

Conroy ringer nødtelefonen, myndighetene, arbeidsgiveren og familien. Rett som det er havner han hos telefonsvarere eller blir satt på vent, noe som gir filmen en absurd, svart humor. Pausemusikk er ikke helt det samme når man er innesperret i et trangt gravkammer, i ferd med å gå tom for lightergass, mobilbatteri og oksygen.

Sjelden har vel beskrivelsen klaustrofobisk thriller vært mer treffende – om da ikke filmen er mer av en grøsser. «Buried» spiller på en helt grunnleggende menneskelig frykt, og forteller en effektiv historie med imponerende enkle midler. Samtidig skal den spanske regissøren Rodrigo Cortès ha ros for å få mye ut av det snevre visuelle utgangspunktet.

Manuset tar stadig spennende og overraskende vendinger, men tøyer riktignok troverdigheten litt langt innimellom. Jeg vil i hvert fall anta at mobildekningen seks fot under jorda i Iraks ørken er noe dårligere enn filmen gir inntrykk av. Noen av samtalene tværer dessuten overdrevent langt ut, gitt hovedpersonens ekstreme desperasjon. Og det er litt vrient å akseptere hvor kjipe arbeidsgiverne er mot den ulykksalige kontraktarbeideren, i mer enn en betydning. Men for alt jeg vet kan akkurat det være realistisk.

Det må være en krevende jobb å bære en hel film alene, som attpåtil i all hovedsak består av nærbilder. For ikke å snakke om de begrensede mulighetene for bevegelse. Men gode, gamle Berg fra «Pizzagjengen» gjør en uhyggelig overbevisende jobb. Det slo meg riktignok at de aller fleste sannsynligvis ville fått mer panikk i en så grusom situasjon enn vår mann gjør i filmen. På den annen side kan jeg knapt komme på en eneste thriller som ikke synder på dette punktet. At jeg i det hele tatt tenkte på det, skyldes nok at situasjonen som beskrives er så ekstremt guffen og ubehagelig – og at filmen fikk meg til å reflektere over hvordan det må føles å være i den.

Hvilket betyr at filmen fungerer, og at den på ingen måte kan anbefales folk med klaustrofobi.

«Buried» er ikke den ultimate filmen om krigen i Irak, men en original, intens og tidvis svært ubehagelig thriller. Eller var det grøsser?