«Se, jeg var så syk at jeg fikk elektrosjokk!»

Haugesund (SIDE2): Solveig våkner på gulvet i dusjen. Kjæresten Ravn sitter bak henne, holder rundt henne og sier «jenta mi». Hun gråter. Solveig er full av angst og har besvimt.

- Jeg hadde aldri besvimt før den dagen. Da toppet det seg. Jeg skjønte at jeg var alvorlig syk, og at det måtte skje noe, sier Solveig Melkeraaen (36).

Definisjonen på å være alvorlig syk er når man ikke fungerer i hverdagen, mener hun. Det hadde hun ikke gjort på flere måneder. Alt kom gradvis. Året er 2008, og Solveig blir innlagt ved Lovisenberg diakonale sykehus i Oslo med diagnosen alvorlig depresjon. Der fikk hun elektrosjokkbehandling, en behandling som gis personer med alvorlig depresjon.

- Vi trenger en slik film

Vi møter Solveig Melkeraaen under filmfestivalen i Haugesund. Hun er regissør og skribent, og har tidligere laget dokumentarene Radiobingo, De som bygger landet, Bankbussen og Fabelaktige Fiff og Fam. Hun har bachelor i fjernsynsregi fra Høgskolen i Lillehammer.

Nå er hun aktuell med «Flink pike», hvor hun har dokumentert sin egen kamp mot angst og depresjon. Men det er også en dokumentar om det å ikke klare å si nei, å være pårørende, redselen for å bli syk igjen og håp.

- Etter at jeg ble syk i 2008, måtte jeg ta et valg om å gå videre og ikke gjøre noe nummer ut av det, eller bruke det til noe - og jeg er jo filmskaper. Først tenkte jeg det var skummelt, men så fikk jeg en sterk følelse om at det trengs en slik film og at det er viktig, sier hun og forklarer:

- Filmen er ikke selvterapi, men jeg har lyst til å fortelle historien fordi jeg tror det kan være en trøst og hjelp for mange. Temaet er viktig.

Filmet da hun hadde det som verst

Solveig håper «Flink pike» vil gi publikum mange tanker, men også håp. Hun vil vise at det er mulig å reise seg igjen.

- Når noe sånt skjer, blir du utrolig redd. Redd for aldri å bli frisk, at det aldri skal gå over. Men se, her - jeg var så syk at jeg til og med fikk elektrosjokk, men jeg fikk tilbake livet mitt, sier hun.

Filmskaperen fra Øksnes i Vesterålen dokumenterer nemlig også sin egen elektrosjokkbehandling, og lar kameraet gå når hun har det som verst og knekker sammen. Da svirrer tankene rundt frykten for å falle tilbake, og også den dårlige samvittigheten overfor de nærmeste. Solveig ble nemlig syk igjen da hun filmet «Flink pike», men valgte å fortsette og dokumentere.

- Da jeg ble syk igjen, fortsatte hun som sto for foto å filme. Hun er en god venninne av meg. Det var kun henne med kamera. Hun er flink på være usynlig. Og når jeg tenker tilbake på da jeg var deprimert, så ga jeg mer faen da jeg var syk. Jeg tenkte ikke på det med kameraet.

Solveig tenkte at hun kunne velge når hun ble frisk om det skulle brukes eller ikke.

- Jeg vurderte det som verdifullt, og måtte ha med at jeg ble syk igjen. Jeg mistet kontroll over livet mitt, men også filmen. Det ble spennende å jobbe med det formskiftet.

- Angsten i hodet er verre

Da hun skulle begynne å jobbe med klippen synes Solveig det var enklere å se resultatet enn forventet.

- Å se elektrosjokkbehandlingen var ubehagelig første gang, sier hun og tar en pause.

- Men å se resten var mindre kjipt. Angsten og depresjonen i hodet er verre. Jeg følte det ufarliggjorde det vonde.

- Flink til å gi faen

Depresjon rammer ofte personer med høye krav til seg selv. Solveig mener flinke piker kanskje er vant til tilbakemeldinger på prestasjoner, og ikke på det perfekte eller uperfekte mennesket. Det blir viktig å lære seg at man ikke kan rekke over alt.

- Jeg har behov for å ha kontroll. For meg er det vanskelig å gi bort oppgaver. Jeg har stor kapasitet, men det kan misbrukes. Plutselig havner du i et hamsterhjul, og rekker ikke tenke over hva du har lyst til og ikke. Du får ikke tid til deg selv eller nullstille. For meg ble det alvorlig da det smalt. På et tidspunkt sier det stopp.

Det er seks år siden det sa stopp på badegulvet. Nå har Solveig lært å begrense seg.

- Hvordan jeg har det nå? Ler hun på spørsmålet.

- Nei, akkurat nå er jeg veldig nervøs for premieren.

- Men det går bra, jeg er blitt flinkere til å gi faen. Og jeg øver meg på kunsten å begrense meg. Som psykologen min sier: Det er ikke det perfekte, men uperfekte som gjør at folk blir glad i oss!

HER KAN DU LESE ANMELDELSE AV FLINK PIKE:En varm film om depresjon