Se, her klatrer gamlefar

En gigantisk klippe strekker seg opp mot himmelen, og med sine nakne, stupbratte fjellvegger skremmer den vannet av en nervøs nybegynner med tendenser til høydeskrekk.

- Aldri i verden om jeg klarer å klatre opp dit, tenker jeg i mitt stille sinn. Men hvis jeg skal reise fra Romsdalen med noen som helst form for selvrespekt, må jeg. Grunnen er enkel: De to jeg skal klatre med er 61 og 74 år - sistnevnte altså 30 år eldre enn meg!

Tidlig neste morgen jobber jeg meg derfor opp en forbasket bratt bakke. Før selve klatringen begynner, må vi gå og klyve opp til foten av denne steinpilaren som utgjør fjellets topp.

Jeg må innrømme at pulsen er høy og pusten går. Jo da, jeg bærer ti kilo mer på ryggen enn mine medklatrere grunnet tungt kamerautstyr. Men det er en bil­lig trøst, for han som ligger foran meg i løypa, og som tydeligvis ikke trenger mange hvilepauser, er 74-åringen Oskar Mork.

- Han er fjellheimens Clint Eastwood, fortalte min andre medklatrer, David Durkan (61), før vi ankom hit. Han tegnet et bilde av en seig, eldre mann med en rekke fjellbestigninger og tøffe turer bak seg. Men problemet, fortalte David, var å få mannen i tale.

- Oskar er, for å si det veldig forsiktig, ikke akkurat en mann som skryter av sine bragder, hevdet David.

Jeg fascineres av mennesker som Oskar. I stedet for å sette seg i sofaen med fjernkontrollen og en kald øl på sine eldre dager, velger han det stikk motsatte.

- Hva driver en mann til slikt, undrer jeg?

En kjølig tur

- Jo da, jeg husker vel et par litt kjølige toppturer, innrømmer Oskar mens vi står på en smal hylle med rundt to hundre meter fritt fall under oss. Men han bryr seg neppe om det. For Oskar, som begynte med fjellklatring som 21-åring, har klatret opp denne veggen 40-50 ganger tidligere. Jeg derimot, står lettere limt til fjellveggen. Kanskje er det derfor Oskar endelig lirer av seg en historie. For å få nybegynneren til å slappe av litt?

- Rett før jul i grålysningen, minnes Oskar, og snakker om korte dager og langt å gå. I dag er det vei til foten av Romsdalshorn, det var det ikke i 1961.

- Tok noen timer å traske opp Vengedalen på ski, så klatret vi opp nordveggen med stegjern, forteller han og slenger i samme åndedrag ut grunnen til at de la ut på en slik tur midtvinters:

- Vi ville «se hvordan det gikk». Da de endelig kom opp, ebbet dagen ut. Sjokket var stort da karene dro opp lyktene de hadde i sekken:

Liker du denne saken? Prøv en av disse:

- Begge var døde, minnes Oskar, og lurer fortsatt på om det var den strenge kulda eller kanskje hadde lyktene stått på i sekken? Uansett, karene fikk brått et problem. Oskar forteller videre at han og kameraten valgte en lettere rute ned igjen, men det var likevel ikke enkelt. Uten lys så de knapt noe, og måtte famle seg ned den bratte fjellveggen.

- Å legge sikringer og bruke tau var nærmest håpløst i mørket, forteller han, for skulle en av oss skli av gårde, ville han ta med seg den andre.

I stedet holdt karene kontakt ved å rope til hverandre. Men de var frosne.

- Vi hadde kun de klærne vi sto og gikk i, så hvis vi hadde vært nødt til å tilbringe ei natt ute, ville vi fått problemer, medgir Oskar.

- Vi ante jo ikke hvor på fjellet vi var, men da vi tok en rast for å drikke den siste teen, oppdaget vi helt tilfeldig et gammelt rappell­feste, forteller han.

(Artikkelen fortsetter på neste side)

Fjellklatrerne kjente seg igjen, og rundt midnatt kom karene fram til hytta i Vengedalen.

- Fikk en litt stygg senebetennelse, men det var alt, innrømmer Oskar før han binder seg ut fra feste i fjellveggen og igjen begynner å klatre mot toppen med et fornøyd uttrykk i fjeset. Tydelig at det er ren kjærlighet til fjell og natur som driver denne mannen.

Åndalsnes der nede

Vi står på et svært luftig sted med loddrett, massivt fjell både over og under oss, men denne gamle fjellmannen sklir elegant opp veggen, med en smidighet jeg trodde var forbeholdt de som er 30 år yngre enn ham. Det betyr folk på min alder.

Men kanskje ikke alle, for Haglund klatrer ikke særlig grasiøst. Mer elegant blir det ikke når David og Oskar i tillegg enes om at det neppe er lenge til det skjer en ulykke her på Romsdalshorn.

- Klatreruta og rappellruta ned går nesten parallelt, forteller de og snakker om hvor raskt løs stein kan falle i hodet på noen.

- Skulle revet ut de gamle boltene og lagt nye ruter, mumler Oskar og titter opp. Jeg titter også opp. Resten av turen.

Men jeg kommer opp uten store vansker, og etter hvert som jeg stiger høyere og høyere over Vengedalen, Åndalsnes og fjorden langt der nede, oppdager jeg en ufattelig glede med dette. Selv om nordveggen på Roms­dalshorn bare er peanøtter for mine to medklatrere, er det en bragd for meg.

En natt på toppen

Å henge i et tynt tau midt i en fjell­vegg er et saftig adrenalinkick for et vanlig menneske - og når jeg oppdager at jeg faktisk behersker det, må jeg innrømme at dette er fantastisk gøy! Sjelden har jeg opplevd herligere utsikt enn hva som møter meg på toppen av Romsdalshorn. Endelig får jeg betalt for å dra med meg en stor og tung sekk opp denne veggen. For David Durkan og jeg har tenkt å sove her oppe. Oskar med to kamerater forsvinner ned fjellet etter en kort matpause, og brått er det kun David, en fantastisk fjellverden og jeg som er igjen her oppe.

Værgudene er med oss, og vi ruller ut soveposen mens solnedgangen gir oss en sjelden herlig oppvisning. Åndalsnes lyses opp langt der nede når mørket kommer og i det fjerne kan jeg skimte en ferge på vei til havs. Et lett måltid, litt vann og så legge seg på ryggen med visshet om at jeg befinner meg på toppen av Romsdalshorn, gjør at søvnen kommer raskt.

Neste dag er morsom, men alvorlig.

- De fleste ulykker skjer under nedstigningen, forteller David, og vet med andre ord hvordan han skal få min oppmerksomhet. Men det handler om å være fokusert og når jeg noen timer senere endelig står trygt ved foten av dette 1550 meter høye fjellet og skuer opp på min erobring, føles det godt.

Lyst til å prøve?

Har du lyst til å klatre Romsdalshorn, via nordveggen, vil det kreves at du er kompetent til klatre grad IV/V, på naturlig sikring, forteller David Durkan og hevder at det er ikke nok å gå på kurs.

Han sier at Romsdalshorn krever erfaring. Hvis dine ferdigheter ikke er på dette nivå, kan David anbefale en lokal fører, Halvor Hagen. Han kan Romsdalshorn, og er en internasjonal godkjent klatrefører.