Se, han lever jo!

Rodriguez
Sjøsiden
Øyafestivalen

Rodriguez, 71 år. Mannen som er den nye versjonen av hva som utgjør å være en legende. Det vil si – han ble en hit etter at et filmteam for noen år siden begynte å grave i historien hans, oppdaget at han ikke var død (slik enkelte rykter sa) og lagde en film som Cannes-publikummet trykket til sitt bryst.

Oftest er det ikke nødvendig å snakke om hva andre ting en artist har bedrevet eller ikke, men i denne sammenheng er det ikke til å unngå. Det utgjør mer en halve konserten.

LES mer om bakgrunnen her: Mannen alle trodde var død, er her

For gamlingen, med fornavnet Sixto, og med sin mest kjente låt Sugar Man, hadde aldri hatt et så stort publikum uten den nevnte filmen. Og med rette, - sorry å si det.

Han entrer scenen som enhver geriatriker – med støtte under armen og dårlig til beins. Han kan sine gitargrep, men knapt stort mer enn det, på sine gamle dager. Ikke for å hetse de som er blitt skrale med alderen, men det er ikke den typen underholdning man betaler så veldig mye for å se. Til vanlig.

Bandet er det ikke noe å utsette på. De er et helstøpt støttemannskap i form av gitar, bass, tangenter og trommer – og jobbeskrivelse innebærer også å stemme Rodriguez gitar med jevne mellomrom.

- Det er delvis været, det gjør gitaren utstemt. Jeg klarer ikke synge denne låta i et annet toneleie. Ikke hat meg for mye av den grunn, mumlet hovedpersonen (før han dro av seg jakka og dermed satt i singlet i den høstkjølige augustkvelden), til velment jubel fra de mange som fant veien foran Sjøsiden.

- Jeg vet det er alkoholen som gjør at dere jubler, men fortsett, baby! Gryntet Rodriguez lattermild.

En god del av småpraten forsvant i utydelighet, men publikum besto av den varmhjertede typen, og holdt pusten hver gang han sa noe – for så å belønne ordene med applaus og latter. Og ikke ufortjent - han er ganske morsom og selvironisk i praten. Og etter andre forsøk med stemming på ene låta, dro han like godt i gang en kannibalvits for å holde stemninga oppe..

Låtene er delvis veldig like, enkelte er myke i øregangene. Det er deilig 70-talls groove over det hele, og han passet garantert finfint inn i sin tid den gang da. Temamessig går de i mye av det som gjengen drev med i sen hippietid – vanskelighetene med damer som ble for selvstendige og dro sin vei, kjærligheten generelt og livet spesielt. Det ække så gæernt, faktisk.

Om man derimot skal oppleve legenden igjen i live spørs. Både ettersom det ikke er så alt for spennende, det er delvis freakshow, men også fordi mannen neppe kommer til å klare karre seg ut på scenen så mange årene til. Interessant konsert, men i hovedgrad langt mer et fenomen, enn et veldig musikalsk bidrag.