Scarlett uten sjel
Frank Millers filmatisering av Will Eisners tegneserie ser bra ut, men føles stiv, kunstig og hul.
The Spirit – USA 2008. Regi: Frank Miller. Med: Gabriel Macht, Eva Mendes, Samuel L. Jackson, Scarlett Johansson, Sarah Paulson, Paz Vega, Jaime King, Dan Lauria, Stana Katic, Johnny Simmons, Louis Lombardi
Aldersgrense: 11 år
En filmatisering av Will Eisners klassiske noir-superhelt-stripe «The Spirit», med «Sin City»-medfilmskaper og tidvis genial tegneserieskaper Frank Miller som regissør, høres slettes ikke uinteressant ut – og at Miller med dette prosjektet har ønsket å videreføre det stilistiske universet fra nevnte «Sin City», skulle til og med kunne skape høye forhåpninger.
Som ikke innfrir på noen andre punkter enn nettopp det stilistiske.
«Min by skriker. Hun er min elsker. Og jeg er hennes sjel». Eller noe sånt. Med disse tomme flosklene åpner vår helt The Spirit (Gabriel Macht), eller Denny Colt som han en gang het, dette gledesløse ballet.
Deretter blir vi vitne til en lengre slåsskamp mellom The Spirit og hans erkefiende Octopus (Samuel L. Jackson), hvor det framgår at de begge mangler evnen til å bli alvorlig skadet. Spirit synes nemlig å ha en forhistorie med den personifiserte Døden, som Octopus vet mer om enn ham selv, og som har ført til at han har blitt til denne tilnærmet – men ikke helt – udødelige skikkelsen som streifer rundt med maske og straffer Central Citys skurker og kjeltringer – og snakker i svulstig Voice Over om sin intime relasjon til samme by.
Så langt, så tanketomt – og mer intelligent blir det aldri. Miller viderefører som sagt sin (og Robert Rodriguez) estetikk fra «Sin City», men der den – i hvert fall til en viss grad – klarte å framstille sine endimensjonale karakterer og sitt overforbruk av noir-stereoptypier på en forfriskende og underholdende måte, oppleves «The Spirit» bare stiv, kunstig og fullstendig hul. Og det kan hende de mange kjente skuespillerne mistenker dette resultatet, der de retningsløst overspiller uten antydninger til glimt i øyet.
Noen av de Green Screen-skapte tegneserietablåene ser unektelig stilige ut, men utover den visuelle inspirasjonen synes Eisners tegnede fortelling utelukkende å ha vært en unnskyldning for Miller til å formidle en masse for lengst utbrukte og ikke så rent lite pinlige filmklisjeer. Hans ambisjon om en filmform som ligger svært tett opp til tegneseriens estetikk er interessant, men det holder ikke når innholdet er så totalt blottet for sjel og substans.
SE VIDEO AV THE SPIRIT
Denne saken ble første gang publisert 22/01 2009.