Så du til tider frøs på ryggen

(SIDE2:) Det startet med Sivert Høyem, alene på scenen, i en intens fremføring av låten «Prisoner on the Road». Høyem hensatte det livlige og festpyntede publikummet i en respektfull og samtidig energisk stemning med sin hypnotiserende stemme.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

- Den beste stemmen
Samtidig ble han akkompagnert av bildet av årets fredsprisvinner som lyste opp veggen på Grand Hotel under fakkeltoget på storskjermene. Det pussige skjedde at Høyems svarte, rocka stil passet perfekt til det han skulle illustrere der og da.

Og det hjalp sikkert også det Anne Hathaway sa;

- Han er norsk, men han er en cowboy og han har den beste stemmen!

Liu Xiaobo, professoren fra Columbia University, som reiste hjem i 1989 for å støtte studentene på Den himmelske freds plass, er den femte prisvinneren som sitter fengslet mens han mottar Nobels fredspris.

Rodde seg i land
Nobelvertene Anne Hathaway og Denzel Washington valgte likevel å snakke direkte til Xiaobo som han var til stede.

- En dag får han se denne konserten, enten på nett, TV eller DVD, sa Denzel Washington. Hathaway, ikledt strapless bronsefarget kjole med høy splitt og Washington i stilig svart, ledet konserten i de drøye to timene den varte på avslappet, men respektfullt vis. Det var bare uti andre del at det glapp litt for vertene da det stokket seg helt for Hathaway.

Den sjarmerende hollywoodskuespilleren, som så helt tydelig var veldig glad for jobben hun hadde fått, rodde seg imidlertid leende i land, med et «vi tar det en gang til».

Vanskelig oppskrift
Undertegnede har vært på en del fredspriskonserter gjennom årene. Det har gått fra de helt første som kunne være så nitriste både i låtvalg og respekt (som det året prinsesse Diana døde og alle dedikerte låter til henne) til de helt elleville som da Oprah Winfrey og Tom Cruise satte en ny standard og Shirley Bassey hentet opp en skokk norske menn fra salen som fikk prøve dansefoten. Utfordringen er ikke å gjøre det for langt og sørge for at energien holder seg oppe gjennom godt over to timer.

Lørdagens konsert hellet mer mot den siste kategorien. Nobelkonserten har de siste årene begynt å finne sin form. Det vanskeligste med denne type konsert er som regel spriket i artistene og ikke minst sjangre. Det mest spennende med den er at den skifter tone etter hvem som vinner, hvilke artister som stiller og hvem som leder den.

Det skulle vise seg at blandingen av Robyn, A.R. Rahman og Barry Manilow ikke var så dum.

Bra musikalske samarbeid
Florence and the Machine kledte å komme etter Sivert Høyem. Colbie Caillat gjorde en sympatisk opptreden, mens India.Arie bød på både seg selv og musikalske samarbeid, det ene med israelske Idan Raichel, det andre med Herbie Hancock og hans meget kompetente band i en helt ny versjon av «Imagine».

Fra Anne Hathaways opplesning av Liu Xiaobos ord, gikk Robyn rett på den nakne «Jag vet en dejlig rosa» som hun fremførte så vakkert at det fungerte helt greit med naken mage og solid fottøy. Robyn fremførte den svenske tradisjonelle folketonen første gang på en minnestund for svensker som døde i tsunamien i Thailand.

Det var øyeblikk som dette og Høyems åpning som gjorde dette årets nobelkonsert til noe litt mer spesielt enn de foregående.

Og sjelden har vi vel fått servert instrumental filmmusikk på en nobelkonsert, her representert ved «Slumdog Millionaire»-komponisten A.R. Rahman.

Slumdog-fest
Jay Kay og Jamiroquai feide unna slutten på første del, mens Rahman definitivt satte fart i publikum med «Jai Ho» i andre del. Han kunne like godt ha fått æren av å avslutte.

Dog var det likevel veteranen Barry Manilow som hentet det hele hjem til slutt. Med et godt smil og et nikk mot at han ikke er noen unggutt lenger, fyrte han av alle sine største hits og fikk hele salen på beina i «Copacabana». En flott og fin sjarmøretappe før artistene samlet seg om en felles «Man in the Mirror» som siste post på en vel blåst konsert.

SE BILDER FRA KVELDENS KONSERT

3970