Rystes i grunnvollene

Gazas tårer - Norge 2010. Regi: Vibeke Løkkeberg.

Noen ganger undrer undertegnede seg på hvor mye lidelse vi faktisk i dag orker å se på når krigsbilder flimrer over TV-skjermen. Stort sett er det der i ett sekund og borte i det neste.

Men de fleste av oss husker bombingen i Gaza. Kanskje var det den voldsomme overmakten mot de sivile, kanskje var det at de var så innestengt og ikke kunne komme noen vei, kanskje var det fordi så mange barn, de fleste under skolelader døde. Og Vibeke Løkkeberg lar ingen i publikum slippe emosjonelt unna med «Gazas tårer».

Godt hjulpet av palestinske fotografer og intervjuere, følger vi tre barn som alle opplevde bombingen på hver sin måte, en ble skadet for livet fysisk. De andre har mentale sår.

Unødvendig manipulert
Filmen er en dramatisert dokumentar, med andre ord det er biter, spesielt i begynnelsen som er klippet inn. Som når en israelsk båt skyter på palestinske fiskere tilsynelatende når et av barna filmen følger er ute på båttur, eller at de ser israelsk propaganda på TV (når de virkelig ser palestinsk).

På sett og vis virker det unødvendig. Klippene har liten dramatisk effekt. Kanskje har det med at Vibeke Løkkeberg ikke selv har vært i Gaza. Det er et dristig ståsted for en filmskaper, og dertil mer honnør til de som faktisk har gitt henne alt råstoffet.

For noen vil deres tillit til dokumentaren stå og falle på de overnevnte fakta. For undertegnede gjør den det ikke.

Dypt sjokkerende
For bildene fra bombingen er det ingen som har manipulert. Og de er rå, groteske og dypt sjokkerende på mange måter. Og igjen fokusert på barna. I en scene utryddes en hel familie. Massene strømmer til for å hjelpe og trekker flate, grå barnekropper som ser ut som filledukker ut fra det kollapsede huset.

Samtidig illustrerer scenen hvor kaotisk tilstandene var. Hundrevis står bare og glaner inn i det ødelagte huset oppå et annet ødelagt hus og gudene skal vite hva og hvem folkemassen står på. Ropene er øredøvende.

Scenene fra sykehuset er blodige, utilslørte og voldsomme med avrevne bein og barn med halve skallen blåst vekk. Men samtidig gjør bildet av lille Farah, en liten pike av i dag med sterke brannskader fra fosforbombene og kun med pappa og to søsken tilbake minst like sterkt inntrykk.

Gjennomgangstonen er «hvorfor gjør de dette mot oss?» Og «Måtte Gud tilgi dem». Det er raseri, men mest av alt en bunnløs sorg fra et folk som allerede mangler det meste.

Fosse og Gilberts krig
På sett og vis er dette legene Mads Gilbert og Erik Fosses beretning bare ilagt de røffe bildene de fortalte om. Vi får se at det virkelig var så hinsides som de fortalte. Selv sier Fosse til Side2 at situasjonen var verre, og enda mer kaotisk.

- Viser hvor forferdelig det er

Filmen mer enn antyder at krigsforbrytelser ble begått over en lav sko. Det vises frem døde småbarn som er presisjonstruffet midt i brystet av kuler. Barna filmen følger forteller alle om andre familiemedlemmer, brødre og søstre som ble skutt på kloss hold.

Men «Gazas tårer» klarer midt i det hele å være ganske upolitisk. Løkkeberg har villet vise det voldsomme angrepet og tiden etterpå for tre barn. Og det er de sorgtunge, håpløse og fremtidsløse blikket deres som sitter i deg lenge etter at du har forlatt kinosalen.