Rotete og uten magi

USA 2015 -Regi: Rob Marshall. Med: Johnny Depp, Meryl Streep, Chris Pine, Emily Blunt, Anna Kendrick, Lucy Punch, Daniel Huttlestone, James Corden, Christine Baranski, Tammy Blanchard, Tracey Ullman, Lilla Crawford, Simon Russell Beale, Joanna Riding, Billy Magnussen, Mackenzie Mauzy

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

De siste årene har Hollywood-studioene vist fornyet interesse for de klassiske eventyrene, og i “Into the Woods” forsøker Disney og deres samarbeidspartnere å mikse sammen brødrene Grimms mest kjente fortellinger i ett og samme heksebrygg. Det vil si, blandingen ble først gjort i scenemusikalen av James Lapine og Stephen Sondheim (sistnevnte mest kjent som komponisten av «Sweeney Todd»), som denne filmen har adaptert for lerretet. Uten at det har skapt spesielt eventyrlig filmmagi.

En originalskrevet rammehistorie introduserer oss for en baker (James Corden) og hans kone (Emily Blunt), som synger ut sin fortvilte barnløshet (dette er nemlig stadig en musikal). Så forteller den slemme naboheksa (Meryl Streep) at deres manglende fruktbarhet skyldes en av hennes gamle forhekselser. Hun tilbyr dem å oppheve denne, forutsatt at paret skaffer henne noen ingredienser hun også trenger for å bryte en forbannelse hun selv lider under.

Enda mer desperat behøver imidlertid manuskriptet disse ingrediensene – en rød hette, noen gule hårlokker, en melkehvit ku og en sko av gull – for å flette inn henholdsvis eventyret om Rødhette og ulven, Rapunsel i tårnet, Jack og bønnestengelen og Askepott og prinsen.

«Into the Woods» er en på flere måter schizofren film. Regissør Rob Marshall («Chicago», «Nine», «Pirates of the Carribean: On Stranger Tides») har åpenbart ønsket å skape et mørkt og «gritty» uttrykk, hvor den dystre skogen kan føles i overkant skremmende for de yngste i salen (filmen har fått 11 års grense her hjemme, noe overraskende med egnethet ungdom/voksen). Flere av de groteske og brutale elementene i eventyrene er beholdt, og man har også oppdatert ulven Rødhette støter på (i Johnny Depps skikkelse) med en aura av den typen menn man helst ikke vil at barn skal støte på alene i skogen.

Samtidig ønsker ikke filmen å dvele for mye ved karakterer som dør, aller helst skal dette bare gjenfortelles av andre karakterer. Men med denne underfortellingen unngår filmen noen av sine mest åpenbare muligheter til å vekke følelser hos publikum.

Likeledes unnlater man å vise noen sentrale deler av eventyrene, først og fremst Askepotts festdeltakelse på slottet og Jacks besøk hos kjempene i skyene. Dette er fullt forståelige valg for en sceneoppsetning, men i en storfilm full av spesialeffekter virker det rett og slett litt stusselig. Først innbilte jeg meg riktignok at disse grepene ville gi uttelling i form av en smart anvendelse av tilbakeholdt informasjon, men den gang ei. Eventyrene går heller aldri skikkelig opp i noen høyere enhet, isteden leder det hele ut i et skuffende og lite ekstravagant klimaks. Igjen lusker sentrale karakterer ut bakveien, mens fortellingen strever med å formidle noen klar eventyrmoral. Hvorfor diskutere viktigheten av vise tilgivelse overfor den rasende kjempen, når man likevel enes om å møte henne med vold?

Noen lyspunkter finnes dog i skogens mørke. Jevnt over viser skuespillerne at de kan synge, og ikke minst er Meryl Streep i trylleslaget som den nevnte heksa. Dessuten skal jeg medgi at jeg smilte godt av scenen der de to kjekkasprinsene (Chris Pine og Billy Magnussen) synger ut sine respektive hjerters smerte.

Men om man skal vurdere hele skogen framfor noen enkeltstående trær, er «Into the Woods» først og fremst et rotete fortalt eventyr som savner både visuell og narrativ magi.