Rømme fra Bastøy? Særlig...

Dunk-dunk-dunk... Bastøy trer skarpere fram. Vakker. Man fornemmer ikke et øyeblikk øyas grimme historie, Bastø skolehjems skrekk- og gruregime, der ”forsømte gutter” fra hele landet henslepte traurige dager – under tvang og i ufrihet.

Nå er det fengsel her, Bastøy fengsel. Forsømte gutter som er blitt menn? Vet ikke. Men det er 115 av dem. Ikke sikkert alle er svigermødres førstevalg.

Vi går i land.

Me ligar det ikkje

Drap og vold og voldtekt. Narko, vinning, incest og en som sitter for korrupsjon. Her er yngstemann 19 år og eldste over 70. Fengselsleder Arne Kvernvik Nilsen tar imot oss:

– Hyggelig med Vi Menn på besøk. Journalister og TV-team fra hele verden har vært her, og vi får nye henvendelser flere ganger i måneden. Men norske medier er ikke interessert, ingen gidder komme – for her skjer ingenting.

– Må da være litt grov vold, et og annet drapsforsøk og en rømning i ny og ne? Betjentene får seg vel en på trynet av og til, slik skikken er i norske fengsler?

– Jeg har vært fengselsleder her siden 2008. Jeg har ikke registrert en eneste voldshandling. De innsatte blir møtt med respekt. Det har vært én rømning. I fjor vinter stakk en narkoman 19-åring av. Han sto opp klokken 02.00, gikk om bord i ”Skreien” – fiskebåten vår – og dro av sted. La til kai i Moss. Han rømte ikke fra Bastøy. Han rømte fra seg selv.

Kvernvik Nilsen er ikke som alle andre fengselsledere, og han er ikke imponert av enkelte politikere som roper på mer straff og sikrere fengsler. Han sammenligner dem med sørlendinger som utmerket godt vet at Jesus lagde vin av vann, og som i sakens anledning pleier ytre: ”Me vett det, men me ligar det ikkje.”

– Jeg er svært overrasket over at noen av dem ikke viser vilje til å forholde seg til fakta. Faktum er – og det viser også forskning – at innestengning på lukkede fengsler ikke gjør innsatte i nevneverdig stand til å møte et liv på utsiden. Slik straffegjennomføring tjener kun to hensikter, samfunnets behov for hevn og garanti for at lovbrytere i soningsperioden ikke gjør lovbrudd.

Kvernvik Nilsen har vært delaktig i utarbeidelsen av Stortingsmelding 37 (2007-2008), der det fremgår at regjeringens mål er at straff skal gjennomføres slik at færre straffedømte begår nye lovbrudd etter soning.

– Vi kaller oss ”Arena for ansvarsutvikling”. Vi driver etter humanøkologiske prinsipper, som betyr at det du gjør mot naturen – og deg selv – får du tilbake. Eneste muligheten for endring av et menneske, er at viljen til endring oppstår i mennesket selv. Her på øya legger vi til rette for det. Vi gir folk muligheten til å tenke annerledes, oppdage seg selv og ta ansvar. Mange kriminelle har ikke selvrespekt. Vi forsøker å skape et miljø som gir dem selvrespekt og følelse av å være et anstendig menneske.

Siste sjanse

I mai 1915 var det andre boller, den gangen bevæpnede offiserer og 100 marinegaster – hjulpet av opptil flere marinefartøy, deriblant panserskipet ”Norge” – brakte Bastøy-guttas opprør til opphør.

Men det er snart hundre år siden, og der kommer jammen en hest traskende foran en vogn med to karer, Bim og Argon – fra Kosovo. Julekortidyllisk og hesten heter Otto. Bim sitter for penger han ikke skulle hatt, Agron for narkotika. De er i godt lune og på vei med et lass møkk fra stallen.

”En landsby, et lokalsamfunn”, sa Kvernvik Nilsen før vi forlot hans kontor. Han har rett. Man får landsbyfølelse av å gå omkring her. Her er ingen celler, ingen låste dører. Vi treffer innsatte hist og her. Vi hilser. De hilser.

De innsatte bor litt forskjellig, de fleste deler små eneboliger, som ligger pent til i terrenget. Noen bor i såkalte inntakshus, der også nyankomne får slå seg til. I et av disse husene treffer vi Martin. Han er 25 år og bor her sammen med 17 andre. Han føler seg ikke helt bra i dag og kan ikke røkte jobben som sagfører ute i skauen. Men han vil snakke med Vi Menn:

– Jeg kom hit for fjorten dager siden. Jeg har sittet inne i to år. Nå er jeg her og slipper ut i juli 2012 – kanskje før. Har til sammen seks dommer – vold og ran.

Martins historie er dyster: 17 år under barnevernets tilsyn, opphold i 18 ulike ungdomshjem, innsatt i seks forskjellige fengsler, moren hans døde da han var 12 år. På Bastøy er han for første gang.

– Jeg vokste opp på gata i Oslo. 14 år gammel ble jeg kalt ”Norges farligste ungdom”. Jeg har ikke hatt et normalt liv. Jeg tror dette er min siste sjanse. Det burde vært flere fengsler som Bastøy. Her har jeg det bra, og jeg får sjansen til å vise at jeg kan mer enn å sitte på ei celle.

Martin er far til ei drøyt to år gammel jente, og jeg husker noe Kvernvik Nilsen sa før vi forlot hans kontor:

”De aller fleste fengsler i Norge kunne vært av Bastøy-typen, men samfunnet vil ikke, tør ikke. Gamle tanker om straff og soning er godt forankret.

Kongen av Bastøy

Bastøy fengsel er et lavsikkerhetsfengsel. Sikkerheten er ”dynamisk”. Betjent Sigurd Vedvik er vår guide og forklarer:

– Vi har kunnskap om hver innsatt, vi er med dem, omgås dem. Vi har senkede skuldre og er ikke så formelle at det gjør no’. Vi teller innsatte fire ganger i døgnet. Klokken 23.00 er dagen slutt, da låser de seg inn selv.

Ikke alle fengsler i Norge har en maritim arbeidsavdeling, med ferge og egen fiskebåt. ”Skreien” er en 31 fots sjark utstyrt for fiske i Oslofjorden. Fotograf Nordlien og jeg går om bord, sammen med Khalid Hussain (37) fra Irak og René Kars (42) fra Nederland. Begge er narkodømt og sistnevnte titulerer vi straks Kongen av Bastøy, ettersom han er den innsatte som har vært her lengst – siden oktober 2007. ”Kongen” ble dømt i 2004, i ”Wonderboy-saken”, som omhandlet innsmugling av ganske svære mengder hasj.

– Jeg ble idømt 10 år, på indisier. 500 kilo. Sonet siden 2004, tidligere i Oslo fengsel, på Ullersmo og i Trondheim.

Men han er like blid og sola skinner. Kars liker seg godt på Bastøy, og som nederlendere fleste liker han Norge.

Betjent Morten Andersen er skipper om bord. Han er entusiast, medlem av Horten Havfiskeklubb, hvilket får meg til å huske noe fengselsboss Kvernvik Nilsen sa før vi forlot hans kontor: ”Vi har dyktige betjenter her”.

Normalt jobber tre innsatte på ”Skreien”. Andersen lærer bort generelt sjømannskap, vedlikehold av motor, navigasjon og bruk av ulike fiskeredskaper. Men er han ikke redd for mytteri midtfjords, for dernest å bli pælma over bord av røffe fanger?

– Ække redd for det. Maritim avdeling er meget populær. I vinter har vi ikke drevet ”Skreien” så mye som ønskelig. Har måttet prioritere ferga. Men ved vanlig drift tar vi opp 2–3 tonn fisk i løpet av vinteren. Vi har planer om utvidelse av driften og bygging av slip.

Khalid og René får ikke fisk på sine harper, men mange luftmolekyler i lungene.

Arbeit macht frei

Ikke alle er like glad i bølgeskvulp. Det gjør ikke noe, for det er mye annet å ta seg til på Bastøy:

Landbruksavdeling med 200 ganske frittgående høner, seks dølahester, kuer og en saueflokk. Skogdrift, vedproduksjon og gartneri. 20 innsatte jobber i Byggteknisk avdeling og har ansvaret for vedlikehold av bygningsmassen på øya, og her tilbys lærlingplass for tømrere. De som er glad i mat, kan jobbe på kjøkkenet, som sysselsetter 8–9 ansatte og tilbyr kokkeutdannelse.

De som er litt kremmeraktige, kan få jobb i fengselets butikk. Et halvt dusin innsatte jobber her og omsetter for nesten tre millioner årlig.

– Hvordan er markedet for dop her på øya?

– Ingenting, og det er bra. Har ikke sett no’ narko her ennå. Jeg får 80 ml metadon om morran, nok til at jeg føler meg frisk. Godt å slippe det vanlige kjøret.

”Trond” har aldri vært i fengsel før, og han tror ikke han kommer tilbake. Årsaken til at hans opphold på Bastøy er tragisk: Han var drivende full og kjørte over sin forlovede med bil. Hun døde. Tre timer etter ble ”Trond”s promille målt til 2,44. Dom: Uaktsomt drap. Straffeutmåling: 1 år.

– Jeg har vært her siden august i fjor, løslates 21. april.

Gærne-Otto

Når man tasser omkring på denne vemodig vakre øya, i denne fengslende idyllen, lurer man på om det kan være sant alt dette. Finnes intet negativt å anføre?

De innsattes tillitsmann er narkodømt. Han soner lang dom, har vært her 13 måneder. Han vil være anonym, men han snakker mer enn gjerne:

– Noe å klage på? Det må være at administrasjonen er litt tungrodd, litt overarbeidet. Tar litt lang tid med søknader og sånt. Men jeg har sittet tre år i lukket fengselsavdeling. Å komme hit er godt. Dette er et kanonsted. Man senker skuldrene, kommer i kontakt med seg selv og naturen omkring. Ser ut til at folk tør opp her og blir litt sosiale.

Jorda dreier, Bastøy også. På ferga tilbake til Horten sier Sigurd Vedvik:

– Jeg har jobbet i åtte andre fengsler. Hvis jeg skal være fengselsbetjent resten av livet, vil jeg pensjoneres på Bastøy.

Det får meg til å huske noe fengselssjef Kvervik Nilsen sa før vi forlot hans kontor:

”Større utfordring å jobbe her enn i høysikkerhetsfengsler. Her kan man ikke låse folk inne”.

Noen som rømte denne dagen? Jepp, dølahesten Otto. Kanskje ble han lei av å trekke møkk. Han løp ut. Ble nok fristet til urent trav. Nå er han på stallen igjen. Han har skikket seg.