Romantisk realisme

Weekend - England, 2011. Regi: Andrew Haigh. Med: Tom Cullen, Chris New.

Andrew Haigh er et ukjent blad for de fleste, men han har gjort stort inntrykk på filmbransjen med sin andre film, «Weekend». Den handler om to menn som tilbringer en intim helg sammen i Nottingham, England. Haigh ville med «Weekend» vise at livet til homofile ikke bare er nattklubber og tenåringsangst, som vi er vant til å se når det handler om homofile på film. Filmen har trukket mange til kinosetene verden over og nå har turen kommet til Norge.

Gjennom velspilte dialogscener blir vi, akkurat som karakterene selv, kjent med Russell og Glen og deres følelser og tanker. Alt av store og små ting blir diskutert, men også deres legning og hvordan de takler livet som homofil svært forskjellig. Russell er ute av skapet, men privat, mens Glen er konfronterende og sint på omverdenens syn på deres livsstil. Likevel er det noe mellom dem, som de utforsker, og vi får være flue på veggen.

«Weekend» handler ikke bare om homofili, men det er en sentral del og når karakterene diskuterer homofiles plass innen kunsten, føles det som en metakommentar og et lurt lite blunk fra regissørens side.

Haigh har lagt en enorm vekt på realisme i «Weekend». Dialogene føles ekte selv om de går fra det mest trivielle og hverdagslige, til ganske tunge eksistensielle samtaler. Kamerabruken føles dokumentarisk og det bygger opp følelsen av realisme, sammen med den svært minimale musikkbruken.

Tom Cullen og Chris New, som henholdsvis Russell og Glen, spiller naturtro og godt. Spesielt Cullen som den sjenerte og stille mannen som sitter litt fast i livet sitt, skinner i rollen. Han vokser som menneske foran øynene våre i sitt møte med Glen, og forhåpentligvis vil flere regissører få øynene opp for denne spennende skuespilleren. Det er innslag av humor i filmen og den trår aldri over grensen til det banale, men føles mellommenneskelig og naturlig.

Dessverre er det også den ekstreme realismen som er filmens svakhet. Dialogene blir etter hvert langdryge og det er mye som med hell kunne blitt klippet av filmens nesten hundre minutter. Mange scener, som er der for å forsterke følelsen av realisme, ender opp som uviktig fyllstoff, uten særlige konsekvenser for den sentrale historien. Det er tydeligvis meningen at vi skal forelske oss i karakterene, men det trenger vi ikke. Deres historie er spennende nok.

Det håper jeg Haigh innser før sin neste film og blir strengere med klippingen, for det er utvilsomt et stort talent han besitter.