Romantisk og skummel

(SIDE2:)Jane Eyre - USA, 2011. Regi: Cary Fukunaga. Med: Mia Wasikowska, Michael Fassbender, Jamie Bell, Judi Dench, Sally Hawkins, Tamzin Merchant, Simon McBurney, Sophie Ward

Aldersgrense: 11 år

Charlotte Bröntes klassiske roman «Jane Eyre» skiller seg fra andre kostymedramaer fra 1800-tallet. Som i Jane Austens bøker, er det romantikk, sterke kvinnekarakterer og uoppnåelige menn.

Men «Jane Eyre» har noe mer enn dette. Her er det en grøssende stemning i huset, en ukjent skikkelse som lusker i gangene og noen som prøver å ta livet av drømmemannen.

Historien fokuserer på Jane Eyre, som vokser opp hos en tante som ikke bryr seg om henne. Etter noen år blir hun sendt til en kostskole, hvor rektoren legger henne for hat fordi hun tør å gjøre opprør. De andre barna får beskjed om å holde seg unna den lille jenta.

Tiden går, og til slutt kan hun forlate skolen. Hun får jobb som guvernante hos den mystiske Mr. Rochester. Han er sjeldent hjemme og Jane skjønner snart at han bærer på en mørk hemmelighet.

Filmatiseringer av kjente romaner er ofte vanskelig, og spesielt når det er en bok som mange publikummere har vokst opp med å elske. Regissør Cary Fukunaga lykkes med denne filmen. Han har skapt en mørk og skummel atmosfære i slottet til Mr. Rochester, og han gir oss full forståelse for at Jane Eyre faller for den mutte og tilsynelatende lite elskelige mannen.

Som i de fleste filmatiseringer av boken, er ikke Mr. Rochester så stygg som i romanen. Det blir derfor litt rart når Michael Fassbender i rollen som Rochester lurer på om han er pen og forstår at Jane Eyre syns han er stygg. For all del, folk har ulik smak når det gjelder utseende, men det hadde vært mer troverdig hvis de hadde prøvd å gjøre ham stygg.

Men dette er små detaljer som strengt tatt ikke er viktig for handlingen. Og har man ikke lest boken, vil man neppe tenke over saken i det hele tatt.

Jevnt over er dette en svært god film. Mia Wasikowska, kjent fra blant annet «Alice in Wonderland», gjør en glimrende innsats i hovedrollen og viser at Hollywood har fått et nytt, stort talent. Uten å gjemme seg bak sminke og stylet hår, kan hun bare overbevise med sitt skuespill, og det klarer hun med glans.

Siden dette er en storslått historie, kunne det vært lett å slå det stort opp på lerretet med sterk musikk og dyre spesialeffekter. Og flere av scene er da også spektakulære. Men Fukunaga har valgt å tone ned flere av scenene, slik at dialogen kommer i sentrum. Dette fungerer utmerket.

«Jane Eyre» passer best for folk som liker romantiske filmer. Foretrekker du fart og spenning på lerretet, vil du muligens synes filmen er kjedelig. Men er du av den romantiske typen, vil du få en av årets bedre filmopplevelser av «Jane Eyre».