Rom for forbedring

USA 2011
Regi: Bruce Robinson
Med: Johnny Depp, Amber Heard, Michael Rispoli, Giovanni Ribisi, Aaron Eckhart, Richard Jenkins
Aldersgrense: 11 år

I Terry Gilliams elleville og hallusinatoriske adapsjon av ”Frykt og avsky i Las Vegas” gestaltet skuespilleren Johnny Depp gonzojournalisten og kultfiguren Hunter S. Thompson (som han også var en god venn av) med den nødvendige kombinasjon av galskap, intensitet og frykt og avsky for samfunnets konvensjoner.

Når manusforfatteren og regissøren bak den udødelige kultfilmen ”Whitnail and I” nå har adaptert Thompsons tidlige roman ”The Rum Diary” (først utgitt på nittitallet etter at Depp selv oppdaget den hjemme hos forfatteren) med Depp i hovedrollen som forfatterens alter ego Paul Kemp, burde vi ha å gjøre med en spleising skapt i himmelen. Om enn ikke noen himmel i bibelsk forstand.

Vi møter Kemp på et hotellrom i karibiske Puerto Rico på sekstitallet, typisk nok etter å ha gått fullstendig bananas i møte med innholdet i minibaren. Han tropper så opp på sin første dag som journalist i en engelskspråklig avis, hvor han blir kjent med en broket forsamling eksilamerikanere mer opptatt av å løfte begeret enn pennen.

Kemp får deretter et tilbud han finner vanskelig å takke nei til av en glatt forretningsmann (Aaron Eckhart) med noen lysskye forbindelser til de lokale myndighetene og en kone (Amber Heard) med noen kvaliteter av det iøynefallende slaget.

Depp viser igjen sin kjærlighet til sin avdøde forfattervenn med en solid og kledelig utagerende rolletolkning. I likhet med filmens handling er hovedkarakteren marinert i rom fra begynnelse til slutt, kun avbrutt av et eksperiment med et ikke navngitt stoff som trolig lyder initialene LSD.

Dette er med andre ord et filmprosjekt helt og holdent i Hunter S. Thompsons ånd, samtidig som Robinson åpenbart har ønsket å gjenskape den skeive fortellerstilen og ditto humoren fra kultsuksessen han aldri klarte å gjenta.

Men dessverre fungerer ikke denne kombinasjonen like godt som man kunne håpe, selv om ”The Rum Diary” har sine gledelig uklare øyeblikk.

Som ”Whitnail and I” inneholder ikke ”The Rum Diary” egentlig så mye handling, til fordel for vittig dialog og absurde situasjoner. Men der den manglende handlingen er en del av poenget med den førstnevnte hedonistskildringen, føler man etter hvert at ”The Rum Diary” burde ha en annen motor enn kun sprit og dertil hørende spetakkel. Trolig fordi den hinter om en mer klassisk filmfortelling, med temaer som storpolitikk, korrupsjon og en betagende ”love interest” stadig vakende i vannflata.

Det er mye å like her, men likevel vanskelig ikke å bli skuffet. ”The Rum Diary” er en middels morsom fyllekule som man husker overraskende lite av dagen derpå.