Rock, pupper og tatovering!

(SIDE2:) Per Dahlman er best kjent som «Pero» i de rette traktene og eier en av Oslos mest anerkjente tatoverings-sjapper «Lucky7 Oslo ». Både han og kona Maya jobber der sammen. For tredje året på rad er de klare for å innta undergrunnsfestivalen «Oslo Rock City Jamboree » og det innebærer at de tar med nåler, steriliseringsutsyr og stødige hender ned på Rockefeller Music Hall for å gjøre sitt verk på tatoveringskåte rockere. Side2 tar seg en prat med den ettertraktede tatovøren som spør pent om han kan slippe å smile på bilder. Er han bare sjenert eller er han en hardcore beintøffing, det er spørsmålet?

Pupper og rock!

Pero skryter «Jamboreen» opp i skyene og det er tydelig at hele studioet er klare for helgens strabaser. En av gutta tegner på et stort hjemmelaget skilt og resten av studio er stappet med annet festvialrask og remedier.
- Dette må folk bare få med seg, alle som er glad i rock og tatoveringer har møteplikt og for alle andre er det bare å ta turen for de også. Blir masse bra musikk og det er topp stemning, sier Pero entusiastisk, til Side2.

En annen ildsjel som er med å arrangere festivalen er Hilde Hammer. Hun er helt enig i at folk må ta turen og forteller at hun selv er overrasket over at ikke flere har oppdaget den alternative festivalen.
- Vi har en mindre festival nå enn vi hadde da vi startet for tre år siden. Vi hadde jo trodd at litt flere folk skulle synes at det var kult med rock, pupper og tatovering, sier Hilde.

Så denne tato-trenden som eskalerer med at hvermansen har enorme tatoveringer gir ikke et fremrykk i festivalbransjen?
- Vi har snakket litt om det denne uken at de to banda som spiller på Rockefeller på lørdag er liksom de to største du finner innefor den sjangeren, det er jo helt vilt, men vi har fortsatt endel billetter igjen så folk må bare kjøpe og løpe, sier Hilde med et svært glis.

- Man kan si hva man vil om billettsalg og sånn, men det viktigste er jo at de som er der for en kul opplevelse, det blir veldig genuint. Det blir ordentlig fett! Dette er noen av de største banda i verden faktisk, om man kan dette med sjanger, sier Hilde.

Kan det hende folk er redde for å komme fordi det ser skummelt og sært ut utenifra?
-Nei, men det er jo virkelig ikke et skummelt sted å gå inn. Jeg trodde norge var kommet såpass langt nå at man hadde klart å bli kvitt fordommene både mot de tatoverte og andre «skumle» typer, sier Pero.

Hilde nikker samtykkende, men kan til en viss grad se at folk rygger litt når man ser et så sammensveiset miljø utenifra.
-Vi er jo ekstreme i den andre enden, for oss er det jo utrolig avslappende å være i dette miljøet, men herrgeud jeg husker jo selv for ti år siden var jeg jo ikke så høy i hatten når jeg gikk inn i en tatosjappe. Men husk at dette er på Rockefeller. Det er band, barneunderholdning, tatoveringer, brus, øl og hygge! Ikke noe man skal synes er skummelt, Sier Hilde.

-Da får barna komme å bygge byggesett, sammen med skumle tatoverte gutter som faktisk bygger bil på ordentlig! Og da sier jeg skumle i anførselstegn for det er den mest trivelige og joviale gjengen som er. Men apropos skumle, så er det jo et morsomt paradoks at det skumleste jeg kunne tenkt meg å brukt helgen på det måtte for eksempel ha vært å troppe opp i et 40-års lag med 100 streitinger, tror jeg at jeg hadde driti i buksa, for det hadde vært virkelig skummelt, ler Pero.

Image VS livsstil
For mange som har funnet sin vei i livet gjennom musikk, tatoveringer og forskjellige undergrunnsmiljøer er det både irritrende og frustrerende å se at det som har vært deres kjennetegn og identitet nå har blitt allemansseie og en stor dille i motebransjen. Pero bryr seg ikke så mye om akkurat det.

Folk liker i disse dager å se ut som de liker både rock/metal og tatoverer seg søren mer enn de gamle riggerne på Kalvøya, men de setter seg ikke inn i hva det miljøet de kler seg ut som faktisk er. Provoserer det deg?
- Jeg har brukt nesten 30 år på å lage de «sleevsa» jeg har her, det er en helt annen prosess og tanke bak enn hva som trender nå. Nå kommer det folk inn på en torsdag og sier de skal på party i London i helgen og trenger en sleeve ferdig før flyet går på fredag. De har ikke begrep om hva de spør etter, det er noe med dette «permanentkonseptet» ikke alle ser helt ut til å forstå da. Med tanke på trender og sånne ting. Det skal sitte der resten av livet ditt liksom, sier Pero.

Provoserer dèt deg da?
-Livsstilen er min, er min uansett hvordan andre ser ut. Utseeende, looken gikk tapt så fort Christian Audigier kjøpte noen av de gamle tegnignene til Don Ed Hardy. Folk gikk av skaftet for å gå med klærne hans. Så fort Britney Spears gikk med den Ed Hardy capsen på en rød løper i hollywood var løpet kjørt, sier Pero.

Hva tenker du om det?
- Saken har to sider da, for det første så er vi glad for at vi får litt mer å gjøre! Vi merker det merker kanskje ikke så mye hos oss for vi har stor pågang uansett, men vi merker det på at det blomstrer opp så utrolig mange tatosjapper hele tiden, sier han.

Trenger ikke fagbrev
Å bli tatovør er utelukkende noe du blir på øvelse og deretter må du få et godt rykte og stødig renommè. I Norge i dag er det ikke en beskyttet arbeidstittel å være tatovør og yrket kan på mange måter sammenlignes med å være kunster. Det er en form for kunst enkelt og greit.
- Hvis du skreller det helt ned kan du kjøpe deg et kit på «FINN» til 3000 kr og henge opp et skilt i vindu så er du tatovør. du har jo forsåvidt en opplysningsplikt til helsemyndighetene og du skal ha godkjent lokalene og sånn, men hvis du ikke gidder det er det jo fritt fram. Du behøver ikke ha rørt en tattomaskin engang, sier Pero.

Når det er sagt vil jeg anta at det er mange som angrer på tatoveringene sine? Kommer det mange hit med stygge taoveringer de vil gjøre noe med?
- Det har vi også merka nå etter alle disse ink-showene og alt som har vært på tv at det blir flere og flere også som angrer seg. Og det kommer jo gjerne av at folk tatoverer seg hjemme hos en kompis på et nachspiel eller noe i den duren. Men vi dekker over hele sleeves vi nå så det er mye som kan gjøres. Men hvis du hopper på en trend og ser på det som å kjøpe en skjorte, så er du.... altså. Ja la oss bare si at det er mange som har den innstillingen, sier Pero.

Er det kjipt at de som feks vinner «Paradise Hotel» år etter år (for å sette det helt på spissen)... At de nå ser ut sånn som deg da. Bare litt yngre og litt mer glad i hitlistemusikk? Føler du at du har mistet en del av utrykket ditt?
- Nei, altså jeg føler ikke det ass, egentlg ikke. Jeg er glad i tatoveringer og jeg er glad i det utrykket og uansett på hvilken måte du får deg tatovering så er det vel greit, sier han likegyldig.

Nå skal jeg passe kjeften min litt for jeg har skjønt at de aller mest hardbarka tatofolka ikke akkurat synes det var helt innafor, men dette med «Oslo Ink» hva tenkte du om det?
- Nei, off, hjælpest. Hahaha, eeeeeh. Nei assa akkurat det konseptet der det sitter jeg vel litt inne mer mere kunnskap enn jeg skal snakke høyt om men det et veldig typisk eksempel på noen som ville tjene penger på at bransjen var så hypa. Hvor det kanskje var forventet at det skulle bli et norsk TV-program og bla bla bla. Tror ikke norge er verken klar for eller interessert i et sånt konsept jeg. Og hvis du skal ha et sånt konsept i norge må du ha med deg de etablerte i bransjen og den største delen av den etablerte bransjen tror jeg rett og slett ikke er interessert egentlig, sier Pero

Uberørt
De amerikanske tatoveringsprogrammene spesielt da de med superstjerna Kat Von D (Miami og L.A ink) i spissen har gjort enorm suksess verden over, og har helt åpenbart bidratt til å gjøre store tatoveringer mer stuereint. Det er ikke lenger bare sjømenn og kriminelle som dekker seg i blekk. Men i disse seriene har vi også sett ekstremt følelsesladde historier. Tåredryppende historier bak de flotte kunstverkene.

Er det flere som tar tatoveringer i dag med mer dyptliggende årsaker enn det faktum at det ser kult ut også?
- Tror ikke det er mer enn det har vært, men jeg tror kanskje det er mere legitimt å snakke om det nå. Det er nok mye greiere å si til folk at «jeg mistet moren min i fjor og vil gjerne minne henne.» Sier Pero.

Har du noen sånne spesielle opplevelser av tatoveringer du har tatt på andre?
-Du ,det er så mange. Jeg tatoverer minst to folk om dagen, fem dager i uka, så ikke som jeg kommer på i farten nå nei, sier han.

Så du er blitt litt uberørt?
- Ja synd å si det, men jeg blir kanskje litt sånn blasert i forhold til det jeg gjør hele tiden. Både rutinene i det jeg gjør og også det at man påfører folk smerte. det er på en måte noe man må blokkere litt ut, sier den blide tatovøren som det ikke tok lang tid å få til å smile til kamera tross hans befalinger om å få slippe.

Kjøp billetter til Oslo Rock City Jamboree her!