Roald Amundsen frøs fast i isblokk

Brødrene Roald og Leon Amundsen vet de er på Hardangervidda, men ikke hvor.

Det er januar, alt er hvitt, det blåser og snør fra alle kanter samtidig. De har gått seg vill i storm og uvær.

Etter en forfrossen natt i soveposer under åpen himmel våkner brødrene stive og forfrosne da det gryr av dag. Bare for å oppdage at sekkene med det lille de hadde av proviant, er vekk.

Nå er situasjonen livsfarlig. Det blåser så kraftig og snør så tett at de ikke ser noen ting. Da kulden slår over til mildvær, blir snøen i tillegg tung og vanskelig.

De bestemmer seg for å snu, de er redde de går nordover istedenfor vestover. Men kommer ikke langt før det igjen blir mørkt.

Det er nå Roald gjør den tabben som nær koster ham livet.

Han graver seg en hule i snøen akkurat stor nok til ham og soveposen for bedre å holde varmen.

Så kryper han inn med hodet først. Det blir en dødsfelle.

Utpå natten fryser det på igjen. Den våte snøen som legger seg over huleinngangen, blir til is.

Nå ligger den fremtidige polarhelten innefrosset i en isblokk.

Han prøver fortvilt å sparke seg ut, han roper og skriker brorens navn. Alt forgjeves. Han bruker bare opp luft.

«Jeg var nå stiv av redsel,» skriver han senere.

«I min skrekk trodde jeg også Leon lå innefrosset i den våte snøen.»

Det blir tungt å puste i den hermetisk lukkede isblokken. Roald besvimer. Han kommer til seg selv da han hører en lyd som langt borte fra.

Det er Leon som jobber for harde livet med å hakke broren ut av isblokken.

Heldigvis var Leon så utslitt kvelden før at han ikke orket å grave seg en hule, men la seg i soveposen oppå snøen. I daggryet ser Leon en flik av soveposen til Roald stikke opp av snøen.

Slik redder de livet.

Elendig oppakning

Det var vinteren 1896 den da 24 år gamle Roald Amundsen og broren Leon bestemte seg for å krysse Hardangervidda som trening foran fremtidige polarekspedisjoner.

Brødreparet har vært ute en vinterdag før, er dyktige skiløpere og ser lyst på det hele.

Roald og Leon regner med å bruke høyst to dager på de ti milene over vidda ned til Garen i Sysendalen. Brødrene har derfor ikke utstyr beregnet på mer.

De har ikke telt, bare en sovepose av reinskinn på ryggen pluss en liten sekk hver med noen kjeks, noen sjokoladeplater, litt smør, lommekompass og kart.

På vidda er det ingen landemerker å gå etter i januar. Bare et enormt, hvitt, bugnende teppe. Roald og Leon må bruke kompass for å holde stø kurs.

Men de rekker så vidt å komme i gang før det blåser opp til kuling og gradestokken viser 12 minus. Slitne, men i live når de første mål samme ettermiddag, en gjeterhytte inne på vidda.

Vindu og dør er spikret igjen og på toppen av skorsteinen ligger svære planker. Innen de får brutt seg inn, har Leon forfrosset fingrene så kraftig at han i flere uker etterpå lever i frykt for å måtte amputere.

Da de våkner neste morgen, blåser det fremdeles kraftig og snøen laver ned. Stormen gjør dem værfaste et par dager.

Tredje dag legger de av gårde igjen, men da natten innhenter dem, er de ikke i nærheten av noe som ligner husly.

Uværet herjer og guttene må rulle soveposene ut under åpen himmel.

Fire døgn uten mat

Etter at Roald er befridd fra sin kalde isgrav av broren, følger flere fortvilte døgn uten mat før de snubler over en løe full av høy. Rundt den er det skispor.

Noe som gir de to bortkomne ungdommene fra Østlandet nytt håp. De graver seg dypt ned i høyet og ligger der hele natten.

Roald drar ut neste dag for å se etter folk. Leon er så sliten at han blir liggende i høyet.

Ingen av dem vet at i henhold til Fredriksstad Blad regnes de nå som savnet.

Roald følger skisporene og etter en times tid ser han noe han antar er en fjellbonde et stykke unna. Den unge eventyreren roper og hoier.

Fjellbonden blir i henhold til Amundsen så forskrekket at han legger på sprang.

«Disse ensomme fjellbøndene er overtroiske. Han trodde nok jeg var en ånd som gikk igjen,» skriver han senere.

Men Roald kan ikke gi seg. Det står om livet. Han og broren har ikke peiling på hvor de er, de er utsultet og helt på felgen. Så etter mange flere fortvilte rop om hjelp stopper bonden.

Roald forklarer ham deres fortvilte situasjon og spør hvor de er.

Mannen som en dag skulle bli førstemann til Sydpolen, tror knapt sine egne ører da han får høre at de bare er en times skitur fra gården hvor han og broren drøyt åtte dager tidligere startet fra.

Da han senere i livet ser tilbake på dramaet på Hardangervidda, skriver han:

«Eventyret på Hardangervidda var fylt av like mange farer og like mye slit som noe jeg senere har vært med på i polar-områdene. Turen var et ledd i min trening for å bli polarforsker, men viste seg å være hardere enn det den var en forberedelse til. Hardangervidda holdt nesten på å sette en stopper for min bane før den ennå var begynt».