Riktig å true et barn?
I «Nobels testamente» velger hovedpersonen å drapstrue et barn. Og publikum hyller reaksjonen.
En kvinne går inn på Nobelfesten i Stockholm og skyter to personer. Slik begynner romanen «Nobels testamente» av Liza Marklund, som nå er filmatisert.
I hovedrollen finner vi Marklunds kjente karakter Annika Bengtzon, spilt av Malin Crépin. Vi har møtt Marklund, Crépin og regissør Peter Flinth.
Praksis som journalister
Annika Bengtzon er journalist i den svenske avisen Kvällspressen. Flinth og Crépin fikk selv prøve seg som journalister i forarbeidet til filmen.
- Det åpnet virkelig øynene mine for journalistikken. Jeg så at det man oppfatter som sensasjonspress egentlig kommer fra seriøst journalistisk arbeid. Det er ofte den lille manns mulighet til å bli hørt. Journalistene lar seg ikke stoppe. Det var interessant å se, sier Flinth.
Crépin ble ikke fristet til å legge skuespillerkarrieren på hylla og heller satse på journalistikk.
- Jeg må innrømme at jeg er veldig fornøyd med at jeg jobber med fiksjon. Som journalist må man drive research og må være nøye på hva man skriver. Jeg kan få lov til å juge, ler hun.
Kunne skjedd i virkeligheten
Både Flinth og Marklund tror at et drap på Nobelfesten kunne skjedd i virkeligheten.
- Jeg tror absolutt at det kunne skje. Sikkerhetsvaktene nekter selvsagt for det. Men det kunne la seg gjøre, hvis man for eksempel kledde seg ut som cateringpersonell. Nobelfesten arrangeres rett ved vannet, og man kunne også kommet fra den veien, tror Flinth.
Marklund påpeker at flere faktisk har lurt seg inn på Nobelfesten - men uten våpen.
- På 90-tallet gikk det sport i å lure seg inn på festen blant journalister, og jeg kjente flere som gjorde det. Det ville ikke vært noen problemer å ta seg inn der med våpen. Så om noen vil arrangere et spektakulært mord, er det mulig. Men vi kan vel være glade for at ingen har gjort det, sier hun.
- Hun gjør det rette
I filmen får vi også se dramatikk på hjemmefronten. Sønnen til Annika blir mobbet av en ny gutt i barnehagen, noe som til slutt ender på legevakta. Annika løser det hele med å si til gutten at hvis han plager sønnen igjen, vil hun drepe ham.
Alle tre er enige i at selv om drapstrusselen var i overkant drøy, gjorde Annika det rette.
- Hun gjør det rette, selv om det er feil. Det er jo helt riktig å reagere sånn, og jeg kjenner meg igjen i reaksjonen. Man må si fra når barn oppfører seg dårlig. Man trenger ikke true dem på livet, men man kan ikke la det gå for langt, sier Crépin.
- Det var herlig!
Marklund sier seg helt enig.
- Det morsomme er at Annika Bengtzon jobber mye med å forhindre maktmisbruk, men så misbruker hun sin egen maktposisjon når hun må, sier Marklund.
Også Flinth stiller seg bak Annikas reaksjon - og forteller at tilbakemeldingene fra publikum viser at de mener akkurat det samme.
- Jeg syns det var herlig! Det er typisk Annika Bengtzon. Flere har sagt til meg at de tenkte «yes!» da hun gjorde det. Det er ikke det riktige å gjøre, men det føles riktig. Jeg vet at hun går over grensen, men hun måtte gjøre det, sier han.
Slo en kamerat
Han forteller at han kjenner seg igjen i sinnet, og at han selv har opplevd det samme raseriet.
- Den eneste gangen jeg har slått en kamerat, var da jeg gikk på skolen. Det var energikrise, og alle måtte gå med lue inne, for å spare på strømmen. Da kom det en gutt i klassen bort og dro lua ned over hodet mitt, sier han.
Unge Flinth ba gutten holde opp, men han bare fortsatte.
- Han bare så på meg og lo, med regulering på tennene. Jeg ble så forbanna at jeg slo ham og traff ham i leppa, så reguleringen spratt opp og han begynte å blø. Jeg måtte bare gjøre noe når han sto der og lo meg opp i ansiktet. Jeg kunne gjenkjenne den situasjonen i boka, sier han.