Revolusjonen spiser hermetikk
Andre del av Steven Soderberghs film om det revolusjonære ikonet Che Guevara er påfallende lik den første – og gjør oss dessverre ikke noe mer kjent med mannen bak myten.
Che – Geriljalederen, USA/Spania/Frankrike 2008. Regi: Steven Soderbergh. Med: Benicio Del Toro, Carlos Bardem, Demiàn Bichir, Franka Potente, Rodrigo Santoro, Yul Vàzquez
Aldersgrense: 11 år
Denne andre, frittstående halvdelen av Steven Soderberghs drøyt fire timer lange film om revolusjonsikonet Ernesto «Che» Guevara begynner med at president Castro kunngjør et brev fra Che som forklarer at revolusjonshelten forlater sin ministerposisjon i den kubanske regjeringen for å utføre sitt samfunnsomveltende virke i andre, mer trengende land.
Der den første filmen fulgte Che i møysommelig geriljakrigføring fram til revolusjonen som endte med Castros maktovertakelse på Kuba på slutten av femtitallet, leder Che (under dekknavnet Ramon) denne gang en geriljagruppe i Bolivia gjennom et drøyt år i perioden 1966-67. De fleste publikummere vil vite at mannen (som allerede da var blitt en myte) endte sine dager med å bli henrettet før han fikk gjennomført noen revolusjon i dette landet. Likevel er «Che - Geriljalederen» påfallende lik «Che – Argentineren».
Parallelt med geriljaens sakte forflytninger følger vi de bolivianske myndighetenes forsøk på å stanse Che og geriljaen hans med hemmelig assistanse fra USA, uten at det bygges opp noen nevneverdig spenning rundt dette. Regissør Soderberghs eksperimentelle filmprosjekt synes nemlig å dreie seg om nærmest konsekvent å utelate dramatiske høydepunkter til fordel for hvilepausene og pustene i bakken. Man hører gjerne at revolusjonen spiser sine barn, men her handler det snarere om at de revolusjonære rett og slett må spise – de må fordele matrasjonene, gå på jakt og skaffe seg mat fra lokale bønder.
Dette gir naturligvis filmen en stor grad av realisme, men gjør den også i overkant triviell og stillestående.
Benicio Del Toro er et utmerket valg til å gestalte Guevara, og gjør en bemerkelsesverdig skuespillerprestasjon. Men på grunn av filmens nært sagt revolusjonære motvilje til klassisk dramaturgi og dramatisk vektlegging, blir vi aldri særlig kjent med mannen bak myten. Både samlet sett og isolert i sine to frittstående deler har filmen om en av nyere tids mest fascinerende skikkelser blitt en overraskende uengasjerende opplevelse.