Ready Player One: Nostalgisk 80-tallshyllest

Ready Player One.

USA, 2018.

Regi: Steven Spielberg.

Med: Tye Sheridan , Olivia Cooke, Simon Pegg, Hannah John-Kamen, Ben Mendelsohn, T.J. Miller.

Aldersgrense: 12 år.

Steven Spielberg er trolig verdens mest kjente filmregissør. Han har laget utallige klassikere - filmer som elskes av både «folk flest» og de galeste filmnerdene.

Filmene hans befinner seg i en rekke sjangre, og han mestrer dem alle. De siste årene har det kommet flere politisk rettede dramafilmer som har høstet mange lovord. Men selv om filmer som «The Post» og «Bridge of Spies» er svært gode filmer, må jeg innrømme at jeg foretrekker Spielberg på sitt mest lekne. Og den siden får han vist til gagns i «Ready Player One».

Vi befinner oss i år 2045, hvor verden er dyster og fremtidshåpet er fraværende. Det eneste lyspunktet i hverdagen er det virtuelle spillet Oasis. Her kan du være hvem du vil og gjøre hva du vil; du kan surfe i bølgene på Hawaii, slåss mot monstre på farlige planeter eller danse natten lang på diskotek. De fleste velger å tilbringe all sin tid i spillet, og lederen for Oasis er blant verdens mektigste personer.

Skaperen og lederen var James Halliday - helt fram til han døde for fem år siden. Før han døde skrev han et testament som sa at han hadde gjemt tre nøkler i spillet. Den som først finner de tre nøklene, arver hele hans formue og kontrollen over spillet.

Ikke overraskende er mange ivrige etter å finne nøklene. Men ingen han klart det foreløpig. Ikke før unge Wade Watts finner en ledetråd - og hele hans verden settes på hodet.

Filmen er basert på boken med samme navn av Ernest Cline. Historien er en herlig lek med 80-tallsreferanser og virtuelle muligheter, som Spielberg selvsagt har brukt fullt ut. Han har riktig nok fjernet noen referanser som omhandler sine egne filmer, men det er et hav av figurer vi kjenner godt (noen av dem må du være mer observant for å legge merke til enn andre).

Det hele er krydret med masse 80-tallsmusikk, som gjør dette til en skikkelig nostalgibombe full av hyggelige gjensyn.

Men dette er ikke bare nostalgi. Historien fenger fra første øyeblikk, med masse spenning, action og mystikk. Du lever deg lett inn i jakten på de tre nøklene, og til tider føles det som om vi er en del av spillet.

De visuelle effektene er storslåtte. Avatarene er laget med troverdighet, men mest spektakulært er selve universet. Her har fantasien fått løpe løpsk, og vi får bli med inn på fantastiske steder. Kontrasten er stor mellom den virtuelle verdenen og virkeligheten, og dette gjør at filmen føles mer relevant enn den kunne vært med enklere løsninger.

Tye Sheridan passer bra i rollen som Wade, det samme gjør Olivia Cooke som hans kvinnelige samarbeidspartner. Ben Mendelsohn er perfekt som filmens hovedskurk, mannen som vil vinne konkurransen samme hva det koster ham. Men aller best er Mark Rylance i rollen som James Halliday. Han gjør rollen akkurat så genial og så patetisk som Halliday er, og det er umulig å ikke føle med ham underveis.

«Ready Player One» er en heidundrende film som kan sees av både de som har opplevd 80-tallet og de som ble født for sent. Spielberg viser seg fra sin beste side, og du får utrolig mye moro for pengene.