Råttent spill

Gamer - USA 2009. Regi: Mark Neveldine, Brian Taylor. Med: Gerard Butler, Michael C. Hall, Amber Valletta, Kyra Sedgwick, Logan Lerman, Alison Lohman, Chris Ludacris Bridges, Aaron Yoo

Aldersgrense: 15 år

Teknothrilleractionrullen «Gamer» tar oss med til en relativt nær framtid hvor folk flest er hektet på «Society», et spillkonsept skapt av it-gründer og multimilliardær Ken Castle.

Dette nettbaserte samfunnet er en slags Virtual Reality-utgave av «The Sims», hvor simmene er vanlige mennesker som mer eller mindre frivillig lar seg styre av spillerne. Konseptet har også blitt videreutviklet til det minst like populære skytespillet «Slayers», hvor dødsdømte fanger kan vinne seg frihet dersom de går seirende ut av 30 kamper. På liv og død, naturligvis.

En av disse levende avatarene er kraftpluggen Kable (Gerard Butler). Styrt av supernerden Simon har han overlevd hele 28 kamper, og med det oppnådd legendestatus. Men så trekkes han inn i et ganske annet spill av opprørerne Humanz, som forsøker å frigjøre folks sinn fra Castles massive nettkontroll.

Til grunn for denne filmen ligger flere gode ideer, med konseptet Society som den lyseste. Dette kunne lett ha blitt til noe skikkelig kult. Men dessverre er «Crank»-regissørene Neveldine og Taylor utelukkende interessert i å lage høyoktan digitalaction, og konsentrerer seg derfor mest om det mindre originale «Slayer».

Hvilket gjør at «Gamer» i litt for stor grad fører tankene til både Schwarzenegger-klassikeren The Running Man og den ferskere Jason Statham-remakerullen «Death Race».

I tillegg til at det gir filmskaperne anledning til å peise så hardt og hyperaktivt på med heseblesende slåsse- og skytesekvenser at man knapt får med seg den syltynne historien, og enda mindre klarer å engasjere seg i karakterene. Noe man faktisk må gjøre for at actionfilm skal funke.

Et lyspunkt er imidlertid «Six Feet Under»- og «Dexter»-kjenningen Michael C. Hall, som synes å trives i sin «Bill Gates fra Gotham Asylum»-rolle. Her viser han seg som en slags Malcolm McDowell for vår tid - inkludert frydefullt overspill. Ikke minst i filmens beste sekvens, hvor det danses, synges og denges løs til tonene av «Ive Got You Under My Skin». Selv om man heller ikke her kommer under huden på noe som helst, er dette en av få scener som ikke gir deg følelsen av å være en datamaskin under virusangrep. For ikke å si menneske under epilepsianfall, noe filmen utvilsomt kan framkalle.

Selv ble jeg i hvert fall satt helt ut av spill.