Psykopater uten substans

Seven Psychopaths - Storbritannia 2012. Regi: Martin McDonagh. Med: Colin Farrell, Sam Rockwell, Woody Harrelson, Christopher Walken, Abbie Cornish, Michael Pitt, Michael Stuhlbarg, Helena Mattsson, Olga Kurylenko, Tom Waits

Aldersgrense: 15 år (frarådes ungdom under 15 år)

Britiske Martin McDonagh spillefilmdebutert i 2008 med den mørkt humoristiske gangsterperlen «In Bruges», som skammelig nok havnet rett i DVD-hyllene her hjemme – attpåtil med det feilaktige navnet «Undercover i Brügge».

Nå er han omsider tilbake, med en kjekk og litt ugrei andrefilm som følger opp med mer kullsort humor og hardkokte gangstere av den psykopatiske sorten.

«Seven Psycopaths» handler om manusforfatteren Marty (likheten med regissør og manusforfatters eget navn er neppe tilfeldig) (Colin Ferrell), som drikker for mye og skiver for lite. Sammen med sin arbeidsløse skuespillerkompis Billy (Sam Rockwell) rykker han inn en annonse for å komme i kontakt med psykopater, med håp om inspirasjon til et filmmanus som foreløpig ikke inneholder så mye mer enn tittelen «Seven Psychopaths».

Billy driver på sin side også med kidnapping av hunder med velstående eiere, og når han i samarbeid med sin eldre kollega Hans (Christopher Walken) stikker av med vovsen til gangsteren Charlie (Woody Harrelson), får både Billy og Marty langt mer psykopatkontakt enn de ønsket seg.

Kjapt, og ikke spesielt sikkert glir vi over i et metafiksjonelt plan, hvor historien om manusforfatteren og skuespilleren vikles inn i psykopathistoriene fra manuset de utvikler. Det er nærliggende å beskrive «Seven Psycopaths» som et slags møte mellom «Adaptation» og Quentin Tarrantinos tidlige eskapader, bortsett fra at det ville gi forhåpninger om en bedre film.

For selv om «Seven Psychopaths» tidvis er både smart og morsom, er den ikke fullt så smart som filmskaperen synes å tro selv, og alt for ofte er humoren både platt og krampaktig.

Kvinnene er nærmest fraværende i filmen, men dens stjernelag av mannlige skuespillere synes i det minste å kose seg med sine outrerte rollefigurer. Ikke minst gjelder dette Woody Harrelson og Christopher Walken, begge i gledelig psykopatform slik vi strengt tatt ikke har sett dem siden nittitallet. Og det er moro å se kapasiteter som Tom Waits og Harry Dean Stanton i mindre biroller.

Metafiksjonelt nok virker det imidlertid som Martin McDonagh har prøvd like desperat som sin hovedkarakter på å komme opp med en hardtslående historie, og med sin insisterende postmodernisme og sin nokså påtrengende substansløshet gir filmen dessverre også assosiasjoner til de mindre bra sidene ved det tidligere nevnte ironiske tiåret.

Den er ikke uten en viss underholdningsverdi, men til syvende og sist føles «Seven Psychopaths» anstrengt og datert der den burde vært leken og nyskapende.