Psykologisk brytekamp

Foxcatcher - USA 2014

Regi: Bennett Miller

Medvirkende: Channing Tatum, Steve Carell, Mark Ruffalo, Anthony Michael Hall, Sienna Miller, Vanessa Redgrave

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

Amerikanerne er glade i sportsfilmer, som nærmest har blitt en egen sjanger «over der». «Foxcatcher» forteller imidlertid ikke den typiske historien om «underdogen» som kjemper seg til heltestatus på idrettsbanen, men er isteden basert på en nokså absurd historie fra virkeligheten om to bryterbrødre og mannen som tok dem under sine tvilsomme, men bemidlede vinger.

Vi idtroduseres for Mark Schultz (Channing Tatum), et fåmælt og mumlende brytetalent som mangler de sosiale evnene til storebror Dave (Mark Ruffalo). Likevel er det Mark som kontaktes først av rikingen John Du Pont (Steve Carell), med et tilbud han vanskelig kan si nei til. Med Du Pont som sponsor vil Mark kunne trene på hans enorme eiendom som en del av hans «Foxcatcher»-team, fram mot verdensmesterskapet i Seoul (handlingen utspiller seg på åttitallet).

Gradvis avdekkes flere sider av den ensomme særingen Du Pont, som nok har funnet en likesinnet i Mark. Samtidig som hans ambisjon om å bli en slags landsfader innen brytersporten aller mest synes å handle om å sette seg i respekt hos sin kravstore mor (Vanessa Redgrave), som på sin side driver med langt «flottere» hesteridning.

Etter hvert klarer Du Pond dessuten å lokke Dave Schultz med familie til Foxcatcher-laget, mens den innesluttede Mark i voksende grad sliter med sponsorens – for ikke å si mentorens – tilstedeværelse i både hans og brorens liv.

Filmen hviler på tre bemerkelsesverdige og svært sterke rolleprestasjoner, fra både Channing Tatum, Mark Ruffalo og Steve Carell, alle svært ulike seg selv. Her er Tatum og Ruffalo begge tette og kompakte, slik brytere gjerne er, og tidvis mer fysiske enn verbale i sine rolletolkninger. Også de svært kroppslige bryterscenene (dette er vel å merke ikke amerikansk fribryting, men bryting slik vi også kjenner idretten her hjemme) blir en slags fysisk manifestasjon av forholdet deres.

Aller mest imponerende og ugjenkjennelig er Steve Carell i sin hittil mest utpregede dramarolle som Du Pont, komplett med forstørret nese og et litt guffent, hviskende stemmeleie. «Anchorman»- og «The Office»-skuespilleren gir her en besnærende rolletolkning av Du Pont som en eksentrisk og (på en litt Bjørn Floberg-aktig måte!) småcreepy middelaldrende mann, som på mange måter fortsatt er en liten gutt som aldri har lært å takle et nei.

Også i sitt formspråk skiller «Foxcatcher» seg fra den gjengse amerikanske idrettsfilm. Regissør Bennett Miller – som tidligere har laget utmerkede dramaer basert på virkelige personer med både «Capote» og «Moneyball» – har tilnærmet seg materialet med en nærmest europeisk sensibilitet, for ikke å si kjølighet. Han vant da også velfortjent regiprisen for denne filmen på filmfestivalen i Cannes.

Resultatet er en elegant og stilsikker film, som med en viss distanse observerer dramaet som utspiller seg under overflaten.

Fortellingen er på ingen måte overtydelig, ved et par anledninger er den heller nesten i overkant subtil. Dette er en film som krever at man leser og fortolker karakterenes indre liv og relasjoner – og som med det utvikler seg til en intens, psykologisk trykkoker. Med et sjokkerende klimaks som selvfølgelig ikke skal beskrives her.

Som en slags regel skal gode sportsfilmer også fungere for dem som ikke bryr seg om idretten som skildres, fordi det ikke egentlig handler om denne idretten. På dette punktet er «Foxcatcher» intet unntak.