Pratsomt, men fengende Jobs-portrett

Steve Jobs - USA 2015. Regi: Danny Boyle

Med: Michael Fassbender, Kate Winslet, Seth Rogen, Sarah Snook, Katherine Waterson, Jeff Daniels, Michael Stuhlbarg, John Ortiz, Perla Haney-Jardine, Adam Chapiro, Tina Gilton, Makenzie Moss, Adam Reeser

Aldersgrense 11 år

Som de fleste vel har fått med seg, er «Steve Jobs» en biofilm om Apple-grunnleggeren Steve Jobs.

Føles ikke overflødig

Mye er allerede sagt om denne mannen, som døde i 2011 – også i tidligere filmer som er laget om ham. Likevel føles ikke denne nye filmen overflødig, preget som den er av betydelige talenter både foran og bak kamera.

Ikke minst merkes det at manuset er ført i pennen av Aaron Sorkin, som blant annet har skrevet tv-seriene «Presidenten» og «The Newsroom», samt Mark Zuckerberg-biofilmen «The Socal Network». I likhet med sistnevnte er «Steve Jobs» basert på en bok, men like fullt bærer den sterkt preg av Sorkins særegne stil – som først og fremst betyr store og kjappe mengder smart dialog. Manusforfatteren har dessuten valgt et spenstig grep ved å la filmen dreie seg om et utvalg viktige produktlanseringer i Jobs karriere, med fokus på samtalene og møtene i kulissene i forkant av disse. Faktisk får vi aldri se stort av selve presentasjonene.

Med et såpass pratsomt manus, har det nok virket fornuftig å få den visuelt fantasifulle Danny Boyle(«Trainspotting», «Slumdog Millionaire», «28 dager senere») til å regissere. Han er så avgjort et riktig valg, selv om det kun er i noen få scener Boyle benytter seg sine sedvanlige lekne formgrep. Vel så mye er «Steve Jobs» en demonstrasjon av regissørens evner som personinstruktør, da den inneholder noen utsøkte skuespillerprestasjoner – først og fremst fra Michael Fassbender, som spiller Jobs sjøl, og fra Kate Winslet i rollen som hans evig trofaste kommunikasjonsjef. Det skulle bare mangle at de begge er Oscar-nominerte, som henholdsvis beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige birolle.

Screen9na04

I tillegg til maktkampen og intrigene innad i teknologiselskapet, skildrer handlingen Jobs' forhold til datteren Lisa gjennom flere år. Denne relasjonen utgjør filmens emosjonelle kjerne, uten at Jobs nødvendigvis investerer like mye følelser i jenta hele veien. Apple-gründeren har ofte blitt kritisert for sin behandling av menneskene rundt seg, og denne filmen renvasker ham slettes ikke i så måte. Men den tegner et nokså nyansert bilde av sin hovedperson som suveren på noen områder og utilstrekkelig på andre, og følgelig er «Steve Jobs» heller ikke noe ensidig karakterdrap.

Riktignok er ikke «Steve Jobs» fullt så følelsesmessig engasjerende som filmskaperne antakelig har ønsket, som nok også skyldes at scenene er såpass statiske og dialogtunge. Likevel er filmen overraskende fengslende, tatt i betraktning at den i relativt stor grad handler om konsernstrategier og nyvinninger innen teknologisektoren.

«Steve Jobs» er nemlig en film som burde treffe mange flere enn dem som teller dager i sine veldesignede, digitale kalendere i påvente av den neste store Apple-produktlanseringen.