Potent Linn Skåber, litt for slapp film

Wendyeffekten

Norge 2015

Regi: Ole Endresen

Med: Linn Skåber, Morten Ramm, Christian Skolmen, Jon Øigarden, Kristofer Hivju, Nils Jørgen Kaalstad, Bjarte Tjøstheim, Kåre Conradi, Hege Schøyen, Mariann Hole, Nicolaj Kopernikus

Aldersgrense: 12 år

Nesten på dagen ett år etter at «Jakten på Berlusconi» hadde premiere, er regissør Ole Endresen klar med en ny, beslektet komedie – som riktignok ikke er en oppfølger, selv om en del av de samme karakterene dukker opp i begge filmene.

Som et slags nav for handlingen denne gang finner vi den nye karakteren Wendy (Linn Skåber), en luksusprostituert på Bøler som synes å ha en voldsom effekt på det man med lite progressive ordvalg kaller det sterke kjønn. Filmen postulerer for øvrig at bydelen hun opererer i er et slags lukket, økonomisk system, som ikke alltid føyer seg etter lovboka. Men når et nettbrett full av sensitiv informasjon om dette systemet kommer på avveie gjennom en utro regnskapstjener (Nils Jørgen Kaalstad), er balansen i ferd med å forrykkes – så til de grader at det kan være snakk om et krakk.

Inn på etterforskningsbanen kommer dermed den ivrige og pliktoppfyllende Økokrim-betjenten Svenn Krøvel (Morten Ramm), som teamer opp med den prateglade og ikke fullt så regelridende Kripos-etterforskeren Sylfest Dreyer (Christian Skolmen), i et ikke helt atypisk tilfelle av umake detektivpar.

I «Wendyeffekten» har regissør Ole Endresen igjen samlet et stjernelag av norske komikere og skuespillere i en ensemblefilm som kombinerer spøk med spenning – i hvert fall til en viss grad. I tillegg til nevnte Ramm, dukker også Jon Øigardens hissigpropp Nico og den finske torpedoduen fra «Berlusconi» opp igjen, men også kjente fjes som Kristofer Hivju, Hege Schøyen, Bjarte Tjøstheim og Mariann Hole er er å se i nyskrevne roller.

Igjen har vi altså å gjøre med en forviklingskomedie sentrert rundt et krimplott, noe som også har vært forsøkt på norsk i de to «Tomme tønner»-filmene samt «Arme riddere». Dette er ingen enkel hybridøvelse, da humoren lett kan ta livet av thrillerelementene og vice versa. Men så har man da foreløpig ikke fått dette skikkelig til her hjemme, «Wendyeffekten» medregnet.

Filmen har riktignok en viss sjarm og en del artige karakterer. Både Ramm og Skolmen er fornøyelige nok, og Skåber gjør en god figur i hovedrollen. Men her er også mye uforløst potensial, for eksempel kunne den forbryterske mor og sønn-relasjonen mellom Hivju og Schøyen vært spisset til i både perversitet og farlighet. En ting Endresen ikke lykkes godt nok med, til tross for sin åpenbare inspirasjon fra Guy Ritchies tidlige filmer, er nemlig å gjøre skurkene ordentlig truende – som i tillegg til humoren er viktig for denne sjangerkombinasjonen.

Når komikken litt for ofte heller ikke har tilstrekkelig lattervekkende effekt, ender «Wendyeffekten» dessverre som en nokså slapp og skuffende affære, som under tvil gjør seg fortjent til en treer på terningen. Muligens vil det være mer fruktbart om Endresen neste gang fokuserer på enten thriller eller tullball.