- Pisslei av at vi ungdommer i dag soser bort dagene

(Avisa Nordland): Førtifiretusenetthundreogtrettito.

Så mange ganger er Marit Bromarks kommentar om ungdom og stress delt på Facebook.

Bromark er journalist hos nettstedet foreldre.no, forfatter og mor til tre barn i alderen åtte, fjorten og femten år. I kommentaren, som ble publisert 4. desember, trekker Bromark fram hvilke krav hun mener at ungdom stilles overfor i dag.

«Lag en Power Point-presentasjon, minimum 8 slides, om alle emner som er gjennomgått i faget kunst og håndverk siden skolestart. Øv til du kan det utenat. Husk å løfte blikket – tenk formidling! - når du snakker til klassen.»

Trebarnsmoren skriver at hun ikke synes det er rart at norske tenåringer er stressa, og konkluderer med at hun hadde sluttet på flekken hvis hun hadde hatt en arbeidshverdag som likner en norsk ungdomsskoleelevs.

Sjokkert

19 år gamle Sofie Langseth Pedersen fra Leinesfjord i Steigen reagerer sterkt på kommentaren til Bromark.

- Jeg er sjokkert. Hvorfor har voksne på barn og ungdoms vegne begynt å klage over hvor hardt vi har det? spør Pedersen i et innlegg på sin private Facebook-side. Les hele kommentaren nederst i saken.

Steigen-jenta gikk barne- og ungdomsskole i Leinesfjord, og var elev ved Knut Hamsun videregående skole i Hamarøy fram til i vår. Siden i høst har hun studert spansk ved NTNU i Trondheim.

- Jeg føler at nå til dags gjør ungdom mindre og mindre. Og jo mindre man gjør, jo mindre tror man at man trenger å gjøre, sier Pedersen til an.no.

Ingen «easy way out »

Hun mener at de voksne burde skjerpe inn, og ikke klage over at ungdom har for mye å gjøre.

- Det synes jeg ikke at man har. Vi må lære disse tingene på et tidspunkt. Det er ikke noen "easy way out", sier 19-åringen.

Hun forteller at hun kjente seg veldig igjen i Bromarks kommentar.

- Fra videregående husker jeg at selv om det var høstferie eller vinterferie, så var det ikke ferie allikevel, fordi man visste at det var en stor prøve like etterpå som man måtte øve til. Det er kjipt å måtte bruke så masse tid på skolearbeid, og det er lett å være enig i at det er for mye å gjøre, men det er fortsatt viktige ting som man på et tidspunkt må lære seg. Alle har hatt den perioden i livet.

Ikke «flink pike »

- Er det nødvendig at alle elever må lære like mye om for eksempel matematikk og musikk? Alle skal ikke bli rakettforskere eller musikere?

- Hvis ikke man bygger et grunnlag for å lære alle forskjellige ting, er det ingen som blir rakettforskere eller musikere. Man må lage et grunnlag, og skape en interesse for noe. De som blir for eksempel ingeniører må starte på et tidspunkt.

Pedersen understreker at hennes budskap ikke er at alle skal være best i alt, men at alle skal gjøre sitt beste.

- Det er veldig fokus på flink pike-fenomenet akkurat nå, at man skal gjøre alt perfekt. Slik synes jeg ikke at det skal være. Da jeg gikk på skole følte jeg at vi respekterte hverandre for at vi gjorde vårt beste. Det som ikke ble respektert var hvis man ikke ga en innsats, og for eksempel lot ballen trille forbi seg i gymmen. Da er det irriterende, sier Steigen-jenta.

Hun forteller at hun har fått mye positiv respons på Facebook-kommentaren.

- Det er spesielt mange lærere som har kommentert, ler 19-åringen.

- Jeg konstaterer bare at elevene bør gjøre en bedre innsats, så det er forståelig at lærerne er enige i det.

Les hele Sofie Langseth Pedersens kommentar her:

Leste nettopp denne artikkelen, og jeg er sjokkert. Hvorfor har voksne på barn og ungdoms vegne begynt å klage over hvor hardt vi har det?

Jeg leste igjennom denne artikkelen som beskriver barn og unges veldig slitsomme og strevsomme hverdag, og det jeg tenkte var "ja, slik var det på barneskolen, ungdomskolen og på videregående". I artikkelen blir det beskrevet hvordan "alle fag er like viktig", og det virker som om det er for mye å forvente av oss at vi skal klare å balansere det å lære bla. matematikk, norsk, naturfag på samme tid.

Da lurer jeg veldig på når det egentlig er meningen at vi skal lære alle disse viktige tingene, om vi ikke skal lære dem fra vi er unge av? Det virker som at det er for mye å forvente av elevene å lære seg å følge kriteriene for struktur, oppbygning og språk.

Hvis vi ikke skal lære å skrive norske tekster på barne og ungdomskolen, når skal vi egentlig lære det da?

Det er sant at det er kjipt å sitte flere timer hver dag med skolearbeid. Men sånn er livet. Det er synd at man ikke blir født med gode skriveferdigheter og matteforståelse. Men nå er det en gang slik at vi selv må legge inn en innsats for å lære oss det vi trenger for å få til noe, og fungere som gode samfunnsborgere.

Det er vår generasjon som skal overta samfunnet en dag, og om ingen krever at vi lærer oss noe, hvordan skal vi da kunne bli oljeingeniører, sykepleiere, selgere og politikere? Vi kan leve på andres kunnskap en god tid framover, men en dag vil det si stopp, og da er det fint om vi allerede kan regne, kan skrive, og kan lage mat.

En forelder kan ikke droppe oppdragelsen fordi vedkommende synes det er kjipt å mase, og kjipt å irettesette barnet. På samme måte kan vi ikke droppe å lære oss ting på barne- og ungdomskolen fordi det "blir for slitsomt". Det er slitsomt å lære seg ting, og det tar lang tid.

Men er det ikke bedre å bruke starten av livet sitt på dette, slik at du vet hvordan du skriver ett leserinnlegg når du får lyst til det. Eller at du vet hvordan du skal skrive et formelt brev når du har behov for det. Eller at du vet hvordan man skriver en argumenterende tekst når det plutselig blir aktuelt?

Mange vil aldri få bruk for mange av de tingene vi lærer på ungdomskolen, men det er viktig at vi alle får et grunnlag, slik at vi selv kan velge va vi vil utvikle oss videre i.

Vi vet alle at vi ungdommer i Norge har det alt for godt. Vi vil kunne leve et godt liv uavhengig av hvilke karakterer vi har på vitnemålet, og derfor blir vi bare latere og latere.

Når ungdom i dag ser på det som normalt å bruke resten av dagen etter middag på å se på tv-serier, lese blogger, granske facebook-veggen, da synes jeg det har gått for langt. Det forundrer meg ikke at barn klager over at de har mye å gjøre, når vi tror det ikke burde kreves noe av oss.

Det er gammel kunnskap at foreldrene tror deres barn er de flinkeste i verden, og at de ikke vil at noen skal gjøre dem noe vondt. Når en lærer forventer en større innsats fra barnet ditt, gjør ikke læreren barnet ditt noe vondt. Det er ikke slik at læreren er et monster som dreper barnet ditt sakte men sikkert.

Tvert i mot. De vil barnet ditt sitt beste, og ser at det ligger inne mer potensiale enn det som kommer til uttrykk. Hvis vi stadig får puter sydd under armene våre, vil vi til slutt ikke vite hvordan vi skal gjøre noe selv. Vi har blitt for flinke til å si at "det der er sånt som jeg ikke kan" i stedet for å si "det der er noe jeg ikke har lært meg enda".

"Matlagingstester i faget mat og helse, der eleven uten hjelp skal bake rundstykker og lage blomkålsuppe - under tidspress." Når ble det feil at vi får muligheten til å lære oss å lage mat? Med litt trening kan de fleste av oss lære oss rekkefølgen på ingrediensene for å lage en vellykket gjærdeig.

Det er ikke rakettforskning det er snakk om. Og hva så om vi blir målt i våre ferdigheter?

Hvis vi ikke noen gang i livet blir tvunget til å lære oss enkelte matretter, (som i løpet av ungdomskolen totalt ikke er veldig mange timer), når skal vi da lære oss å lage noe annet enn grandiosa og fjordland? Og i og med at dagens samfunn lider av "tidsklemma", er det ikke supert at vi har tidspress på dette allerede på ungdomskolen?

I leksedebatten som har utsprunget seg over lang tid, er ett av momentene at lekser gjør at de med ressurssterke foreldre har et forsprang og bedre utgangspunkt for å lykkes med lekser og ha god læringseffekt av dette. Det samme gjelder for mange av skolefagene. Han med pappa som er fotballtrener utmerker seg gjerne i gymmen, og hun med bestemor som alltid baker vet kanskje ett og to mer om gjærdeig enn de andre.

Hva gjør det at han gutten med naturglad far har kledd seg bedre og riktigere turutstyr enn de andre når det er turdag? Vi mennesker er forskjellige, og dette må vi bare lære oss fra tidlig i livet. Det fine er, at via skolen får alle en mulighet til å lære seg litt om matlaging, og litt om turglede, og mye om naturfag, matte og norsk.

Uavhengig av hvilken bakgrunn vi måtte ha.

Jeg sier ikke at alle skal ha toppkarakter i alle fag, og det tror jeg heller ingen mener at vi trenger å ha. Det jeg derimot syns vi alle burde gjøre, og som min generasjon ikke er flinke nok til, er å gjøre alt vi kan.

Intet mer og intet mindre.

Om du har potensial til å få en 3er på matteprøven, da er det selvsagt at dette er det som burde være ambisjonsnivået ditt. Og om du har mulighet til å oppnå en sekser, ja da burde det være det du strekker deg etter.

Jeg er pisslei av at vi ungdommer i dag soser bort dagene våre i å se på TV-serier og synes synd på oss selv fordi samfunnet krever for mye av oss.

Det er ikke samfunnet som krever for mye av oss, det er vi som krever for lite av oss selv.

Om det blir lagt for mye press på dagens ungdom kan diskuteres i det vide og det brede. Det har blitt snakket om i media den siste tiden at "flink-pike-fenomenet" som omhandler at man i dag må være god på alle områder, gjør at mange blir deprimerte og ikke fornøyd med seg selv.

Jeg har aldri opplevd at noen av mine lærere opp igjennom verken ungdomskole eller videregående har krevd mer av meg og mine medelever enn at vi gjorde vårt beste. Det har aldri foreldrene mine gjort heller.

Og viktigst av alt, så lenge jeg har gjort mitt beste, har jeg aldri blitt skuffet over den endelige karakteren på en innlevering, en prøve, eller en eksamen.

Jeg har vært fornøyd med firere når jeg vet at jeg ikke kunne ha gjort det bedre, og jeg har vært misfornøyd med femmere når jeg vet jeg ikke gjorde mitt beste.

Det er viktig å legge ambisjonsnivået ut i fra mulig prestasjonsnivå.

Jeg er dritt lei av at lærerene og politikerene må forsøke å lage et bedre skolesystem og må finne løsninger på hvordan vi kan få lært barna og ungdommen mer på skolen, når problemet i de fleste tilfeller ligger i at det er elevene som ikke legger inn nok arbeid.

Når ble det slik at barna forventet at det var lærerenes jobb å lære oss ting?

Det er lærerens jobb å gjøre det lettere for oss å lære ting, å forklare oss konsepter, skriveteknikk, og fotosyntesen. Men læreren har hatt sin tid på skolebenken, har lagt inn sin egen innsats for å lære seg det vedkommene står framfor tavla og forklarer videre til elevene.

Det er elevene selv som må plukke opp boka hjemme, gjøre leksene, og legge inn en egen innsats for at de selv skal lære seg det.

Det er mye som kommer gratis til oss i livet, men kunnskap er ikke en av de tingene.

Sofie Langseth Pedersen (19)

Les flere saker fra an.no her!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!