Pinlig tomhet

Frances Ha - USA, 2013. Regi: Noah Baumbach. Med: Greta Gerwig, Mickey Summer, Michael Esper, Michael Zegen, Adam Driver m. fl.

Aldersgrense 11 år

«Frances Ha» handler om den drømmende danseren Frances som blir stilt på bar bakke når hennes beste venninne og romkamerat Sophie flytter ut av deres felles leilighet. Men selv om hverdagen blir snudd på hodet og verden forventer at Frances vokser opp, blir hun ikke stoppet så lett og faller dypere inn i fantasiene sine om hvor lys framtiden er.

Manusforfatter og filmregissør Noah Baumbach fikk sitt gjennombrudd med dramakomedien «The Squid and the Whale» i 2005 og har siden da opplevd moderat suksess med filmene han har regissert selv. Større hell har han hatt med manusene sine, blant annet til Wes Anderson sin animasjonsfilm «Fantastic Mr. Fox» og av alle ting, «Madagascar 3: Europe´s Most Wanted».

Hans nye film er et intimt portrett av en meget spesiell og underlig kvinne. Frances (Greta Gerwig) er det evige barnet som alltid prioriterer moro framfor det stille og kjedelige. Hun vil heller danse gjennom gatene i New York enn å vandre sammen med resten av oss. Til tider er karakteren ufattelig pinlig der hun regelrett dypvannsdykker i salaten og får oss til å ønske at vi hadde hatt både bind foran øynene og totalt isolerte øreklokker. Men vi kommer snart tilbake til Frances.

Filmen er skutt i sort-hvitt, men det bringer ingen større visuell karakter til filmen. Kamerabruken er kjedelig og stillestående. Det vitner mer som et desperat forsøk for å heve den til noe den så absolutt ikke er. Det samme kan man si om det musikalske aspektet ved «Frances Ha», da det er ironisk bruk av kjente hits før det pøses på med abstrakt og drømmende indiepop.

Mye av det samme kan man si om karakterene rundt Frances. Alle har enten fete jobber innen de kuleste bransjene eller så er de rikmannsunger med drømmer om å bli kunstnere. Mye av filmen består av samtaler mellom disse karakterene og det minner som om «Gilmour Girls» skulle blitt skrevet av en med ironiske briller og en veldig tynn bart. Det går fryktelig fort og ordene mister verdi like raskt, på tross av noen humoristiske øyeblikk. Det hele blir bare lyd til slutt og interessen faller like fort som menneskene snakker. De føles ikke ekte og man forstår ikke hvorfor Frances tviholder så hardt i drømmen om å bli en av dem.

Men som lovet, tilbake til vår heltinne Frances. Hun vil nok bli en kultfigur for mange, for det kan være ekstremt sjarmerende med en taper som aldri gir seg. Dessverre er det ikke alltid like lett å elske henne heller. Hun er bare så intenst pinlig og ikke på den humoristiske måten som vi har sett så mye av de siste årene, i tv-serier som «The Office». Hun er egoistisk, barnslig og totalt umoden. Og det hjelper ikke at Baumbach er tydelig fortapt i karakteren, da han tilgir hennes handlinger gang på gang og ingen handlinger får Man blir bare sliten og utålmodig. Det dramatiske klimakset har ingen tyngde, utenom gleden over at det endelig er tid for rulleteksten.