Pinlig for Disney
Har du sett «Madagaskar», trenger du ikke se Disneys nye tegnefilm «Villdyr».
Villdyr (The Wild). USA 2006. Regi: Steve "Spaz" Williams. Med norsk dubbing, blant annet Mia Gundersen.
Sensur: 7 år
Siden «Løvenes konge»-suksessen har Walt Disney Pictures hatt blandet suksess med de animerte storfilmene sine. «Nemo» var en monsterhit i 2003, mens eksempelvis «Lille kylling» sist vinter havnet midt på treet både hos kritikerne og publikum.
I mellomtiden har DreamWorks etablert seg som en av filmgigantens største konkurrenter, med storsuksesser som «Stor ståhai», «Schrek»-filmene og «Madagaskar». Og sistnevnte er så lik på «Villdyr», at det for meg blir uforståelig at Disney velger å lansere sistnevnte. Særlig med tanke på at de mest kritiske anklaget «Madagaskar» for å være litt lite oppfinnsom. Hva skal man da si om «Villdyr»?
Også her er det en løve i hovedrollen, og som bor i dyreparken i New York med vennene sine. I «Madagaskar» har løven en venn som rømmer til det fri og må reise etter denne. I «Villdyr» er det løveungen Rikard som drømmer om å komme ut i villmarken, så og blir fraktet fra dyreparken ved en feiltakelse.
Løvepappa Samson må ut på redningstokt, og selvsagt slenger vennene hans seg på. Turen går først innom New York som oppleves som den farligste «jungelen» av de alle. Omsider havner så dyreflokken i villmarken, der konflikter og utfordringer står i kø. Løvens instinkter oppdages, og de møter venner og uvenner i villmarken. I «Madagaskar» er det et høydepunkt med lemurstammen som har party-party og synger «lets move it move it» med tjukk indisk l. I «Villdyr» har man plassert kjenningsmelodien til filmen i en bisonstamme, hakket tammere tegnet, og med en atskillig kjedeligere sang.
Også de ekstremt fartsfylte animasjonene fra «Madagaskar» overgår det visuelle i «Villdyr», og humoren er større mangelvare i sistnevnte.
Ser man bort ifra at man får følelsen av å sitte å se på en blek kopi av «Madagaskar», er filmen i seg selv helt sikkert moro nok for de små. Men de humoristiske poengene er noe slitte og velbrukte i en lang rekke atskillig bedre animasjonsfilmer de siste årene. Flere scener virker også noe umotiverte og merkelige, som krokodiller i New York-kloakken med kjekkashumor, og dyrene i dyreparkens «elleville» mesterskap etter at menneskene går hjem for kvelden.
Det hele er pakket inn i et moralsk budskap som knytter seg til far/sønn-relasjonen og at man skal tørre og være den man er. Utover det blir det type: «nå skal dere får se hvor moro det er med dyr»-underholdning. Problemet er at det er blitt gjort så mye bedre, mange ganger, før.