Perfekt hvis du skal dumpe kjæresten

Winter's Tale - USA 2014. Regi: Akiva Goldsman. Med Colin Farrell, Russell Crowe, Jennifer Connelly.

Aldersgrense 11 år

«Winter's Tale» åpner med en smertefullt pompøs monolog om kjærlighet, magi, stjerner, mirakler, engler, liv og død. Vi skjønner allerede nå hvor dette vil bære.

Vi befinner oss i romjulen 1913. Tjuvradden Peter Lake (Colin Farrel) rapper en hest, før han blir hodestups forelsket i den døende Beverly Penn (Jessica Brown Findlay). Samtidig blir han jaget av Pearly Soames (Russell Crowe), som vil gjøre alt for å bli kvitt Peter. Nå bestemmer han seg for å bruke Peters kjærlighet til Beverly for å få det som han vil.

Og forresten, Pearly er en demon som er kompis med Lucifer (Will Smith), som her går under navnet Lou.

Og en ting til – hesten som Peter har rappa får vinger og flyr ved behov.

Så befinner vi oss i 2014. Jepp, 100 år fram i tid. Peter vandrer hvileløst rundt i gatene med hukommelsestap. Den ubeskrivelige kjærligheten Peter føler har stoppet aldringsprosessen, så han ser fortsatt helt lik ut som før. Bortsett fra at han har fått lengre hår.

I moderne tid møter han en ny utfordring som setter ham på prøve.

Blir du en smule forvirret av dette handlingsreferatet? Vel, filmen gir ikke særlig mer mening.

Det er mange problemer med «Winter's Tale». Ett av dem er de fullstendig ulogiske reaksjonene til karakterene. Alle reagerer med et lite skuldertrekk på at Peter Lake har holdt seg like ung gjennom hundre år. Ingen reagerer på at redaktøren av storavisen The New York Sun er minst 105 år gammel. Og Virginia Gamely (Jennifer Connelly) ser ingen problemer i at en mann fra fortiden tar med seg henne og datteren på den flygende hesten sin.

Det er godt mulig at dette blir langt bedre forklart i romanen som filmen er basert på. I litterær form kan store spørsmål om godhet og ondhet fungere, det samme kan aldringsstoppen, englene og demonene og den ekstreme kjærligheten. I filmform blir dette bare tåpelig. Det er vel ikke tilfeldig at Martin Scorsese i sin tid vurderte å filmatisere romanen, men la den bort fordi den var «ufilmbar».

Regissør Akiva Goldsman prøver så hardt å la dette bli et romantisk eventyr med magiske innslag. Og han mislykkes totalt. Det er ikke eventyrlig, det er ikke magisk og det føles ikke som kjærlighet. Tvert imot – det blir svulstig og overflatisk. Replikker som «Jeg trekkes mot henne, som luft når du er under vann» gjør ikke saken bedre.

Vi kan for all del se at Peter forelsker seg i Beverly, men den kjærligheten man ser mellom dem er ikke større enn andre kjærlighetshistorier i bedre filmer. Det er ingenting som tilsier at akkurat denne kjærligheten er så sterk at den trosser naturen og holder Peter ung i et århundre. Nøyaktig hvordan regissør Goldsman og skuespiller Farrel skulle vist at denne kjærligheten var så mye større enn alle andre, er vanskelig å si. Men det er tross alt deres oppgave å overbevise publikum om dette, og det lykkes de ikke i.

Jennifer Connellys karakter er også vag og uinteressant. Hvorfor møter vi henne? Hvorfor godtar hun alt det absurde som skjer? Hvem er hun egentlig? Vi får ikke svar på noen av spørsmålene, og hele den moderne historien fungerer svært dårlig.

Skuespillet varierer i stor grad. Russell Crowe gjør en av sine merkeligste roller noensinne. Han trodde nok han skulle få applaus for den onde Pearly, men det blir bare latterlig. Colin Farrel gjør en fullstendig forglemmelig innsats, mens William Hurt er helt ok som Beverlys far. Den eneste som virkelig overbeviser – og som er det eneste lyspunktet i filmen – er Jessica Brown Findlay som Beverly. Hun spiller med stor sjarm og varme, og det er forståelig at Peter faller så pladask for henne.

«Winter's Tale» er en film som passer perfekt hvis du skal på en kinodate før du skal dumpe kjæresten din. Har du som mål å bli underholdt, bør du holde seg unna.