Pave på rømmen

(SIDE2:)Frankrike/Italia 2011. Regi: Nanni Moretti. Med: Michel Piccoli, Jerzy Stuhr, Nanni Moretti, Renato Scarpa, Franco Graziosi, Camillo Milli, Roberto Nobile, Ulrich von Dobschütz, Gianluca Gobbi

Aldersgrense: Tillatt for alle

Å ha yrkestittel pave innebærer å være åndelig leder for en milliard mennesker. Sannsynligvis en våt drøm for mang en aspirerende diktator, men ikke nødvendigvis drømmejobben for en hver katolske kardinal. I hvert fall ikke om man skal tro italienske Nanni Morettis nye film.

Ved fortellingens begynnelse er forrige pave død, og kardinalene samles for å velge en ny iblant dem - men så å si samtlige ber til de høyere makter om ikke å bli den utvalgte.

Valget faller omsider på kardinal Melville (bunnsolid spilt av den 85 år gamle, svært erfarne franske skuespilleren Michel Piccoli), som heller ikke er overveldende positiv til den nye utfordringen, for å si det mildt. I det han skal tre ut på balkongen for å bli hyllet av hordene med troende på Petersplassen, bryter han fullstendig sammen.

Vatikanets offisielle forklaring er at den nyvalgte paven trenger å vie noen uker til bønn og kontemplasjon før han skal møte folket. I all hemmelighet hyrer de inn en dreven psykoanalytiker (gestaltet av Moretti selv), i håp om å berolige og klargjøre nervebunten Melville for det ekstremt ansvarsfulle embetet.

Dette høres kanskje ut som opptakten til et slags religiøst møte mellom «Kongens tale» og «The Sopranos», hvor relasjonen mellom maktmenneske og hodekrymper kunne åpnet opp for ny innsikt og dertil hørende styrke hos begge parter. Men isteden velger regissør og manusforfatter Moretti å la hovedpersonen stikke av, og forfølge to nærmest separate handlingslinjer: En med terapeuten som fordriver tiden med blant annet å spille kort og volleyball (!) med kardinalene mens han venter på at pasienten skal returnere til analysebenken, og en med den motvillige paven som prøver å finne seg selv på vift i Roma. Og med dette veivalget forkastes store deler av filmens potensial for revisjon av så vel karakterenes sjeler som kirkens institusjoner, til fordel for en lettere absurd og ikke spesielt bitende satire.

Dette er nemlig en overraskende trivelig og konform komedie til å komme fra filmskaperen som vant Gullpalmen i Cannes for det melankolske dramaet Sønnens rom og sist lagde den sterkt Berlusconi-kritiske «Il Caimano».

«Vi har en pave» er fornøyelig nok, men sliter med å balansere sine dramatiske og komiske elementer. Begge deler ville imidlertid tjent på at Moretti tok sine karakterer enda mer på alvor, og turte å banne høylydt i kirka.