Påtatt autentisk
Ugjenkjennelig Christian Bale i boksefilm som kunne slått hardere.
The Fighter - USA 2010. Regi: David O. Russell. Med: Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams, Melissa Leo, Jack McGee, Dendrie Taylor, Jenna Lamina, Bianca Hunter, Salvatore Santone, Erica McDermott
Boksing er et velegnet tema for film. Det er kanskje ikke laget så voldsomt mange boksefilmer, men flere av dem har blitt klassikere - tenk «Rocky» , «The Raging Bull» og for så vidt også «Million Dollar Baby» . Det er noe grunnleggende hollywoodsk over disse historiene om den gjerne fattige og enkle sportsmannen (eller for så vidt også –kvinnen) som kjemper med sine bare (eller rettere sagt boksehanskekledde) never for en drøm, med penger, berømmelse og ikke minst selvrespekt å vinne.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
«The Fighter» er basert på den sanne historien om de to bokserbrødrene Mickey Ward og Dickey Eklund fra det fattige arbeiderklassestrøket Lowell i Massachusetts. Storebror Dickey (Christian Bale) var en gang nabolagets stolthet, etter et karrieremessig høydepunkt hvor han møtte Sugar Ray Leonard i ringen. Hele veien til toppen nådde han imidlertid aldri, og nå er han på strak vei mot bunnen med munnen jevnlig klistret mot crackpipa. Ikke desto mindre insisterer Dickey – og deres dominerende mor (Melissa Leo) – på at han skal trene lillebror Mickey (Mark Wahlberg), som synes dømt til å forbli i brorens skygge.
Familiens innblanding gjør ikke akkurat underverker for karrieren til Mickey. Men så treffer han bartenderen Charlene (Amy Adams), som har de beina i nesa vår tafatte hovedperson mangler – og knopper er dømt til å briste.
Selv om han har latt Christian Bale stjele mye av showet, er «The Fighter» et hjertebarn for produsent og hovedrolleinnehaver Mark Wahlberg. At Bale tar mye oppmerksomheten skyldes ikke bare at virkelighetens Dickey gjorde det, men også at den walisiske skuespilleren vi blant annet kjenner som Bruce Wayne har gått ned 30 kilo for rollen og nærmest er forandret til det ugjenkjennelige.
Noen forskjønning er det definitivt ikke, og unektelig en imponerende skuespillerprestasjon. Likevel er han ikke langt unna å gjøre karakteren til en parodi på en taper som desperat klamrer seg til forgangen storhet. Ikke ulikt hvordan filmen tipper over i stereotypene av det ressurssvake miljøet som skildres - uten at jeg kan vite hvordan dette var i virkeligheten.
På film framstår det i hvert fall som litt i overkant å gi brødrene hele syv søstre, med lite annet å gjøre enn å være stygge og kjipe kopier av sin stygge og kjipe mor, med like stygge og kjipe åttitallsfrisyrer - om enn med den formildende omstendighet at filmen utspiller seg på nittitallet.
Regissør David O. Russell («Tre konger» «I Heart Huckabees» ) benytter seg generelt av et håndholdt, dokumentarisk uttrykk, og fletter til og med inn et filmteam som dokumenterer Dickeys forfall. Her gjøres med andre ord mye for å skjule at dette er en historie fortalt i Hollywood. Dramaturgisk sett er imidlertid svært lite overlatt til tilfeldighetene som gjerne preger verden slik vi faktisk kjenner den.
Følgelig er det umulig ikke å bli revet med mot filmens klimaks, samtidig som persontegningene og miljøskildringene virker bedre egnet for anerkjennelse av Oscar-akademiet enn for gjenkjennelse på gateplan. Det føles mer påtatt autentisk enn ordentlig realistisk.
SE VIDEO AV THE FIGHTER