Paranormalt tynt

The Devil Inside

USA 2012

Regi: William Brent Bell

Med: Fernanda Andrade, Simon Quarterman, Evan Helmuth, Ionut Grama, Suzan Crowley, Bonnie Morgan, Brian Johnson, Preston James Hillier, D.T. Carney

Aldersgrense: 15 år

Med «The Blair Wich Project» og «Paranormal Activity» fikk skrekkfilmen en ny subsjanger, som gjerne kalles «found footage-horror». Dette er filmer basert på etterlatt videomateriale, hvor overnaturlige hendelser av den skrekkinngytende sorten dokumenteres. Liksom.

«The Devil Inside» er angivelig laget av folkene bak «Paranormal Activity»(det er litt uklart for meg nøyaktig hvem, trolig er det en av de mindre sentrale produsentene av den tredje «Paranormal Activity»-filmen), og blander «funnet videomateriale» med den etter hvert nokså velbrukte eksorsisme-subsjangeren. Uten at resultatet er spesielt besettende.

Etter en tekstplakat som forteller at Vatikanet ikke går god for filmens innhold (noe de gjør klokt i, men av andre grunner enn dem som insinueres), vises politiets videoopptak fra åstedet for et blodig trippeldrap tilbake i 1989. Deretter spoler vi fram til nåtid og introduseres for vår hovedperson Isabella Rossi (Fernanda Andrade), datter av kvinnen som utførte den nevnte udåden (for øvrig filmens eneste originale grep, vanligvis møter vi jo en familie med en besatt datter).

Isabella har nylig oppdaget at drapene ble begått i forbindelse med en katolsk eksorsisme som ble utført på moren, som nå er sperret inne i en mentalinstitusjon i Italia. For å finne ut hva som egentlig skjedde har Isabella besluttet å lage en dokumentarfilm sammen med den skeptisk anlagte regissøren Michael (Ionut Grama). Dermed går turen til Roma og Vatikanets hemmeligholdte ekorsistskole, hvor hun treffer de to unge prestene Ben (Simon Quartermain) og David (Evan Helmuth), som driver med litt djeveldriving på si uten kirkens velsignelse.

Og før man får sagt «Kristi kraft befaler deg», vekkes mistanken om at det finnes mer mellom himmel og jord enn kongelige skytsengler. Samt at mamma Rossi (Suzan Crowley)muligens ikke har fått helt riktig diagnose av de medisinsk sakkyndige.

Både «Blair Witch Project» og (i hvert fall de to første) «Paranormal Activity»-filmene demonstrerte at liksomdokumentarformen kan være svært anvendelig for å skape grøss, og eksorsisme er i utgangspunket et potent tema i samme henseende. Men her viser kombinasjonen seg dessverre å være sørgelig blodfattig. En ting er at historien ikke har noe nytt å melde, det må ikke skrekkfilmer nødvendigvis ha. Noe mer vrient er det at filmen skjemmes av kunstige replikker og stivt skuespill.

Hovedproblemet er imidlertid at filmingen i filmen i all hovedsak er et forstyrrende element i en i utgangspunktet rimelig rotete og dårlig sammenhengende fortelling. Alt for mye tid og energi brukes på å forklare hvordan og hvorfor det som utspiller seg skal dokumenteres, uten at «mockumentary»-grepet føles særlig nødvendig. For sannsynligvis ville filmen vært vel så skummel om den var fortalt på streitere vis.

Og når den omsider begynner å bli litt spennende, snyter «The Devil Inside» oss for en skikkelig slutt, slik at det hele føles som en «found footage»- film hvor ikke alt materialet har kommet til rette. Eller snarere en tynn og paranormalt lite pirrende teaser for en eventuell oppfølger, som filmskaperne virker besatt av å sette i gang med.