Palmes mange ansikter

Ny dokumentar forteller om livet og karrieren til Olof Palme.

Palme - Sverige, 2012. Regi: Maud Nycander og Kristina Lindström. Med: Olof Palme, m.fl.

Olof Palme var svensk statsminister da han ble skutt og drept på åpen gate i Stockholm, den 28 februar, 1986. Utallige teorier og mulige gjerningsmenn har blitt bragt fram i lyset gjennom årene, men inget definitivt svar har blitt gitt. Denne dokumentaren, regissert av Maud Nycander og debutanten Kristina Lindström, handler derimot om Palmes oppvekst og karriere, ikke bare om den fatale natten som har vært tema for flere dokumentarer tidligere.

«Palme» er satt sammen av arkivfotografier, gamle filmopptak og nye intervjuer med sentrale personer i Palmes liv, både profesjonellt og privat. Dette grepet er intet nytt i seg selv, når det kommer til dokumentarformen, men det unike med «Palme» er det intime innblikket i privatpersonen Palme. Filmen viser bilder fra hans priviligerte oppvekst, kostskoleoppholdet og studenttiden i Amerika. Vi får også se hvordan han lekte med de tre sønnene han fikk med sin kone Lisbet, både i hjemmet og på feriestedet Fårø. Dette gjør at man får en nærmere tilknytning til mannen Olof Palme, ikke bare den kontroversielle politikeren, og det vitner om en tidskrevende innsats fra folkene bak filmen.

De nye intervjuene med venner og kolleger av Palme er spesielt gode med sin personlige og lune tone. Det er en del humor i dem, spesielt når de forteller om tiden de tilbrakte sammen i regjering. En følelse av gutteklubb kommer helt klart fram, og det er sjarmerende, til tross for at det handler om politikk. Det er et tema som fort kan bli kjedelig, særlig for oss som heller ser en tv-serie eller eller en film, istedenfor en debatt. De som blir intervjuet er blant andre Carl Blidt, Mona Sahlin og Desmond Tutu.

Nycander og Lindström behandler hovedpersonen med stor respekt, men de er heller ikke redde for å fortelle om Palmes negative sider. Her kommer de nye intervjuene til sin rett, og viser at Palme var som oss andre på godt og vondt. Det kunne med hell vært større fokus på de tvilsomme detaljene i Palmes karriere, men det er akkurat nok til at man får med seg de store trekkene.

Intervjuene som gjør størst inntrykk, er de med familien til Palme. Det er ikke ofte man får høre fra sønnene, og de gir et bilde av en kjærlig far, men som sjelden hadde tid til dem. Spesielt når de snakker om de tøffe tidene, er det mesterlig håndtert av de to regissørene. Det var selvfølgelig aldri enkelt å være sønnene til Sveriges mest kjente politiker, men hvordan de skånet sin far fra hvor ille de hadde det er sårt og rørende.

Filmmusikken er gjort av den ikke akkurat ukjente, Benny Andersson (ABBA). Han har gjort en god jobb, og skaper et variert og tidsriktig uttrykk til alle epokene i Palmes liv og virke.

«Palme» har blitt en god dokumentar, som på en elegant måte forteller historien om en viktig politiker og en mangefasettert person. Man må ikke være svært kunnskapsrik om politikk for å få full utbytte av den, og den blir heller aldri kjedelig.