På vei oppover

Nord - Norge 2009. Regi: Rune Denstad Langlo. Med: Anders Baasmo Christiansen, Kyrre Hellum med flere

Aldersgrense: 11 år

Jomar (Anders Baasmo Christiansen) er en forhenværende alpinsportsutøver som har gått på en skikkelig smell. Dagene går med på å døyve panikkangsten og depresjonene med piller, alkohol og søvn, mens han bor i en slalåmbakke i Trøndelag. Nærmere bestemt i skibua han har som jobb å betjene - noe han knapt får til.

Så dukker hans gamle bestevenn opp, som Jomars ekskjæreste engang forlot ham for. Kompisen kan fortelle at Jomar har en fire år gammel sønn i Tammokdalen i Finnmark. Dette fører til at vår engstelige helt setter av gårde på en ustø ferd mot nord. På snøscooter.

Dermed er det duket for en episodisk, skranglete og sjarmerende «road movie» langs snøkledde fjell og vidder, hvor Jomar blant annet møter en selskapssyk tenåring med sans for stavangersk oljefatrock, en homofob nordlending med ett og annet triks på lur, og en same ved reisens slutt. Hele veien med sprit som nødvendigste proviant.

Flere av rollene innehas av skuespillere av den uerfarne typen, hvilket har resultert i noe varierende, men jevnt over godt spill. Regien er ved spillefilmdebutant Rune Denstad Langlo (som tidligere har laget flere dokumentarfilmer) og manuskriptet er skrevet av Erlend Loe (som neppe behøver noen videre introduksjon). Selv om den opprinnelige ideen kom fra førstnevnte, bærer historien umiskjennelig preg av sistnevnte. Med sin smått underfundige humor og sine lettere absurde situasjoner føles «Nord» langt mer «Loesk» enn «Detektor», som han også skrev manus til. Og universet egner seg unektelig godt for film.

Langlos stillfarne og dvelende «understatement-regi» er en slags lightversjon av finske Aki Kaurismäki – noe vi for så vidt allerede har her til lands, i form av Bent Hamer. I både stil og stemning befinner da også «Nord» seg ganske nære sandefjordingens filmatiske landskap – selv om Jomar kunne vært barnebarnet til de gamle gubbene Hamer vanligvis lager film om. I tillegg står filmen i åpenbar gjeld til visse andre veifilmer, da spesielt Jim Jarmuschs «Broken Flowers» og David Lynchs «The Straight Story».

Dette er ikke nødvendigvis en uærlig sak. Sjangerslektskap skaper ofte naturlige familielikheter mellom filmer – og det tydelige nærværet til inspirasjonskildene har gjort «Nord» til en både unorsk og erkenorsk filmopplevelse. Men det gjør også at den ikke er noen utpreget original film.

Videre er filmen litt vel knapp. Spilletiden tikker inn på godt under halvannen time, og med en litt snau avrunding kjennes den nesten mer som en lang novellefilm enn en fullendt helaftens. Spesielt kunne den pirket litt dypere der det er ment å gjøre vondt.

Likevel er trøndermakkerne Loe og Langlo så absolutt et bra par, og det er forfriskende at de har laget en film med samme lynne som deres filmatisk underrepresenterte landsdel: Sindig og innesluttet, men samtidig morsom, direkte og - i hvert fall litt - alvorlig. Det kan virke som midtnorsk film er på vei oppover.