Overveldende skjebnetall
«Knowing» er en storslått science-fiction-grøsser med religiøse overtoner som overrasker og overvelder, og som gir mye å diskutere.
Knowing - USA 2009. Regi: Alex Proyas. Med: Nicolas Cage, Rose Byrne, Chandler Canterbury, Lara Robinson, Nadia Townsend, Ted Mendelsohn
Aldersgrense: 15 år
I 1959 får en skoleklasse i Massachusetts i oppgave å tegne hvordan de ser for seg verden om 50 år. Barnetegningene legges i en tidskapsel, som graves opp og deles ut til en jevngammel klasse ved samme skole når de 50 årene er passert.
Nicholas Cage spiller den deprimerte alenefaren og astrofysikeren John Koestler, som er av den oppfatning at ingenting er forutbestemt, men at «dritt bare skjer». Da hans sønn Caleb, som elev i tidligere nevnte klasse, ikke får utlevert en gammel tegning med flygende biler og roboter som alle andre, men et ark fullt av tilsynelatende tilfeldige tall, utfordres imidlertid Koestlers verdenssyn.
Det viser seg nemlig at den unge jenta Lucinda Embry femti år tidligere har skrevet ned datoene for alle vesentlige katastrofer som har inntruffet på kloden siden – inkludert eksakt antall døde – og tre hendelser til, som ligger svært nært forestående i tid.
Spørsmålet blir om Koestler kan påvirke utfallene av disse, og impliserer videre noen langt større spørsmål om tilfeldigheter versus skjebne, fri vilje versus guddommelige planer, og om hva som skjer når tro erstattes med viten.
«Knowing» er en storslått science fiction-film i slekt med den ferske remaken av «The Day the Earth Stood Still», men med paranormale grøss og numeriske gåter som også fører tankene til «The Omen», «Pi» og (med en voksen porsjon godvilje) «Seven». Regissør Alex Proyas («Dark City» og «I, Robot») skal ha for å virkelig dra på denne gang, både når det kommer til store temaer, øredøvende lyd, overveldende effekter og en grandios avslutning jeg ikke hadde sett komme i en Hollywood-film.
Filmen kan fint tas til inntekt for visse religiøse grupper som ber folk om å våkne opp, men kan for så vidt også tolkes helt annerledes – og kristen forankring er i seg selv ikke noe rimelig ankepunkt her. Like lite som man kan holde imot «Eksorsisten» og «Rosemarys Baby» at de har henholdsvis demoners og djevelens eksistens som premiss.
«Knowing» kunne derimot kanskje tjent på å holde litt tilbake på sin effektbruk, som vel er imponerende, men som til tider er i overkant datagenerert. En sekvens som utmerker seg er en flystyrt filmet i én tagning, som utvilsomt vil bli husket av mange – men som fikk undertegnede til å tenke at det er noe i at mindre er mer. På den annen side er scenen et effektivt forvarsel om enda større ting i vente.
Nicolas Cage framstår slik han har gjort i litt for mange filmer i det siste, med et ansiktstuttrykk som stort sett dras mellom tvil og forbauselse, men her er det i hvert fall en historie som ber om det. Fortellingen er på ingen måte fri for verken logiske brister eller sjangerklisjeer, men klarer like fullt å stille noen spennende spørsmål og både overraske og overvelde tilskueren på måter man sjelden opplever i et slikt format.
«Knowing» vil sannsynligvis både overvurderes som kompleks mat for tanken og undervurderes som vulgær utnytting av nyreligiøse strømninger i underholdningsøyemed, men det er da også aller mest derfor den bør ses. For her er det mye å diskutere etter at pop cornet er spist opp.
SE VIDEO AV KNOWING