Overflatisk laksefiske
Litt for påtvunget britisk hjertevarme fra svenske Lasse Hallström med handling lagt til Jemen.
«Laksefiske i Jemen» - Storbritannia 2012. Regi: Lasse Hallström. Med: Ewan McGregor, Emily Blunt, Kristin Scott Thomas, Amr Waked, Tom Mison, Catherine Steadman, Waleed Akhtar, Steven Blake.
Aldersgrense: 7 år
Svenske Lasse Hallström regisserer her hva man må kunne kalle et stjernelag av britiske skuespillere, med godtfolk fra øyriket som Ewan McGregor, Emily Blunt og Kristin Scott Thomas på rollelista. «Laksefiske i Jemen» handler om den pedantiske fiskeeksperten og byråkraten Alfred Jones (McGregor), som med stor motvillighet ender opp med å jobbe for en styrtrik jemenittisk sjeik (Amr Waked). Sistnevnte har nemlig en drøm om å framskaffe en bærekraftig laksestand i hjemlandets tilnærmet knusktørre elveleier. Jones nærmeste samarbeidspartner er sjeikens britiske representant Harriet (Blunt), som er akkurat så ulik ham at vi vet han kommer til å falle for henne. Men dessverre har hun akkurat truffet en kjekk, ung soldat.
Tanken om laksefiske i Jemen blir raskt en metafor for alt det tilnærmet umulige man kan sette seg fore. Og samtidig et godt bilde på at det er noe tvunget og anstrengt over hele dette filmprosjektet.
Lasse Hallström forsøker på litt for kalkulert vis å lage en hjertevarmende feelgoodfilm av typen britene etter hvert har gjort til sitt varemerke, uten at Laksefiske i Jemen egentlig får deg til å føle noe særlig i den ene eller andre retningen. Det er riktignok vanskelig ikke å la seg sjarmere av hovedrolleinnehaverne McGregor og Blunt, men særlig førstnevntes karakter er og blir en manuskonstruksjon vi aldri virkelig tror på. Det er i tillegg trist å se den vanligvis så dyktige Kristin Scott Thomas overspille som regjeringens uspiselige pressesjef. Amr Waked er på sin side sympatisk i rollen som den optimistiske sjeiken, men i bunn og grunn er denne karakteren lite annet enn en typisk britisk gentleman utstyrt med palestinaskjerf og noen østliginspirerte visdomsord.
En smule pinlig blir det når en særdeles halvkvedet vise om opprør blant den jemenittiske lokalbefolkningen ved et par anledninger vaker i vannskorpa, og avdekker hvor grunn denne historien egentlig er. Den som slenger ut snøret, vil nok dessuten kunne fiske opp ett og annet mindre progressivt element i filmens syn på kvinner og yrkesliv.
På overflaten er det imidlertid ingen ting vondt i «Laksefiske i Jemen», som til tross for en handling lagt til Midtøsten og en regissør fra Sverige er en erkebritisk film. Og kanskje er det derfor man til syvende og sist godtar at filmen svømmer med strømmen, selv om den forkynner at man skal gjøre det motsatte.