Øredøvende og anmasende Avengers

Avengers: Age of Ultron

USA 2015

Regi: Joss Whedon

Med: Scarlett Johansson, Chris Evans, Chris Hemsworth, Robert Downey Jr., Jeremy Renner, Cobie Smulders, Elizabeth Olsen, Aaron Taylor-Johnson, James Spader, Samuel L. Jackson, Paul Ruffalo, Don Cheadle

Aldersgrense: 11 år (egnethet: Ungdom/voksen)

Lite visste jeg, da jeg som fjortenåring ble sett rart på fordi jeg fortsatt leste tegneserier om superhelter, at de samme seriefigurene skulle herje kinoene i en rekke storfilmer rundt 25 år senere. Nå vil imidlertid de fleste ha fått med seg at helteensembelet som går under navnet The Avengers er tilbake på filmlerretet, nok en gang med «Buffy»-skaperen Joss Whedon som regissør og manusforfatter.

Enda mer av alt

Mottoet for oppfølgere i denne sjangeren synes ofte å være «enda mer av alt», og «Avengers: Age of Ultron» er intet unntak. Det hele starter med et brak, hvor hele gjengen er samlet for et actionfullt oppdrag. Dette minner oss effektivt om de ulike medlemmene av supergruppa, som består av Captain America (Chris Evans), Iron Man (Robert Downey Jr.), Hawkeye (Jeremy Renner), Thor (Chris Hemsworth), Black Widow (Scarlett Johansson) og Hulken (Mark Ruffalo) – de to sistnevnte nå med en slags flørt på gang. 

I disse innledende strabasene introduseres vi også for et ondsinnet tvillingpar med hver sine modifiserte superkrefter: Hun (Elizabeth Olsen) kan forstyrre folks tanker, mens han (Aaron Taylor-Johnson) er sabla rask – uten at han skaper like heftige scener som Quicksilver-utgaven vi så i den siste «X-Men»-filmen.

I dette anslaget får våre venner tak i Thors savnede septer, som Tony «Iron Man» Stark snart oppdager at er den siste komponenten han behøver for å utvikle kunstig intelligens. Med motvillig assistanse fra Bruce «Hulken» Banner skaper han dermed det tenkende robotvesenet Ultron, bare for å finne seg selv i en situasjon ikke ulik dr. Frankensteins: Han har skapt et skikkelig monster. Ultron hevder riktignok at han ønsker det beste for Jorden, men det betyr ikke nødvendigvis at den skal befolkes av mennesker – og i hvert fall ikke av The Avengers.

Overveldende effekter

Dermed er det duket for en rekke nye kamper med dertil hørende massive ødeleggelser, så å si hele veien gjennom filmens to timer og 25 minutter lange spilletid.

Om man utelukkende teller utdelte slag, destruerte bygninger og generelt overveldende spesialeffekter, står ikke «Age of Ultron» tilbake for forrige film. Men den klarte i langt større grad å skape følelsesmessig engasjement for sin brokete forsamling superhelter. For selv om Joss Whedons smarte humor stadig er tilstede, overser oppfølgeren den emosjonelle faktoren i sitt desperate forsøk på å overgå første film i heseblesende og storslåtte actionscener. Og følgelig er det vanskelig å virkelig bry oss om disse heltene denne gang.

Historien byr riktignok på noen muligheter for å trenge inn i karakterene og deres mørke sider, først og fremst når våre helter gjennom psykisk manipulering konfronteres med sin dypeste frykt. Men Whedon tør ikke dvele ved dette lenger enn absolutt nødvendig, før han haster videre til neste actionorgie. 

Likeledes tar aldri filmen ordentlig tak i de etiske sidene ved at The Avengers – eller i hvert fall Tony Stark – selv har initiert alt som skjer av ødeleggelser i filmen. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at dette isteden skal følges opp i en annen film, enten det blir i «Avengers»- eller «Iron Man»-serien.

«Avengers: Age of Ultron» trekker nemlig inn elementer fra en rekke andre Marvel-filmer, men dens handling er likevel ikke særlig mer komplisert enn at en ond type vil ødelegge verden slik vi kjenner den, og derfor ønsker å ødelegge en viss gruppe superhelter først. Om ting kan virke mer innfløkt, skyldes dette stort sett at karakterene stadig jakter på tilsynelatende viktige gjenstander – på fagspråket kalt «MacGuffins» – uten at disse egentlig betyr så mye. Samt at det klippes så fort at det er vanskelig å få med seg hva som egentlig skjer.

Påtrengende plassering

Litt malapropos skal det for øvrig nevnes at den kommersielle produktplasseringen er i overkant påtrengende, også om man har forståelse for at det krever en god del spenn for å realisere en slik film.

Jeg skal ærlig innrømme at det er en stund siden jeg var fjorten, men hjertet mitt banker fortsatt for de gamle superheltene. Likevel er «Avengers: Age of Ultron» for meg en øredøvende og anmasende oppvisning i action og digitaleffekter, uten den gode historien jeg husker fra tegneseriene jeg leste den gang.