OMGWTF?!

LOL - USA, 2012. Regi: Lisa Azuelos. Med: Miley Cyrus, Demi Moore, Douglas Booth og Thomas Jane.

Miley Cyrus, best kjent som Disneyfenomenet «Hannah Montana», spiller tenåringsjenta Lola i nyversjonen av den franske filmen med samme navn og regissør, fra 2008. Den originale filmen var en stor hit i hjemlandet og Hollywood var selvfølgelig interessert i å gjenskape suksessen. Det skal nevnes at «LOL» ble spilt inn allerede i 2010, men har blitt utsatt til nå, og grunnen til ventetiden har ikke blitt fortalt, men man skal ikke se bort fra at det skyldes kvaliteten på filmen.

Lola sliter med kjærlighetssorg etter at det blir slutt med drittsekken Chad. En sorg som fort blir avsluttet når Chads bandkompis Kyle viser interesse for Lola, og en ny flamme kan blusse opp. En rekke misforståelser og intriger senere, er også de ferdig med hverandre og vi følger hennes kamp for å finne tilbake til Kyle. Innimellom alt dette, får vi se hvordan hennes mor, spilt av Demi Moore, takler sine problemer som singel mor, og Lolas venninner som også strever med sitt.

Først og fremst må det sies at jeg har ingenting mot Miley Cyrus, og ikke tro at denne anmeldelsen er en hatfull reaksjon på henne og hennes fortid. Nei, dette er en anmeldelse av makkverket som heter «LOL». Det er tydelig at folkene bak Cyrus valgte denne rollen til henne, så hun kunne vise at hun en gang for alle hadde kastet den blonde parykken, det snille Disney-imaget og vil bli tatt på alvor som seriøs skuespiller. For her snakkes det om sex, det bannes, drikkes og røykes, både blant de unge og de voksne.

Sjangeren "tenåringsdrama-komedie" er meget varierende i kvalitet, men der «Mean Girls» var vellykket satire og «10 Ting jeg hater ved deg» oste av sjarm, har «LOL» derimot ingenting å by på. Den er tom for ekte følelser og skuespillet er på sitt beste, utrolig mediokert og det minner mer om en dårlig tv-film.

«LOL» har altså blitt en skikkelig kalkun og ikke på den gode måten heller. Eller, noen vil nok finne den banale dramatikken og latterlige dialogen morsom på en ironisk måte, men det er heller mangelen på kompetent regi og klipp som er det verste her. Tidsperspektivet er rotete og man får en følelse av at man ser en rekke scener ute av sekvens, istedet for en sammenhengende historie. Noen ganger hopper de flere uker fram i tid, mens de andre ganger lar alt skje i løpet av få timer, uten særlig forklaring. Det føles masete, men likevel stillestående. Sjeldent har jeg sett dårligere gjennomføring av akkurat dette.

Det er forsøk på humor i «LOL» også, men de er så platte og umorsomme at det virker som disse øyeblikkene kun er med for å tiltrekke publikummet som likte «American Pie» filmene og lignende. Det er blant annet en scene med en kylling og et webcamera som bare gjorde meg ukomfortabel og svært lite lattermild.

Et lite lyspunkt i filmen, er den alltid solide Thomas Jane, som spiller Lolas far, men han er vel med i totalt ti minutter, så jeg håper han får bedre materiale og jobbe med i framtiden, enn dette dasspapiret av et manus. Resten av skuespillerne direkte stinker av utseende over talent og man er ikke det spor engasjert på deres vegne, der de trutmunner, kliner og chatter seg gjennom de 97 minuttene som filmen varer. Ja, for det chattes og tekstes en del i «LOL» og disse scenene er akkurat som når man sitter i samme rom med noen som er mer opptatt med mobilen eller datamaskinen sin, altså fryktelig upersonlig.

Har du lyst til å se en tenåringsfilm med hjerte og humor, så gjør deg selv en tjeneste og se heller «Clueless», «Juno», «Superbad» eller hvilken som helst av John Hughes fantastiske tenåringsfilmer før du bruker ett eneste minutt på denne fadesen av en film.