Om massemorderens mor
Fascinerende fortellerkunst, men for tynn fortelling om å være mor til et barn som utfører massedrap.
(SIDE3:)Vi må snakke om Kevin
Storbritannia/USA 2011
Regi: Lynne Ramsay
Med: Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller, Jasper Newell, Rocky Duer, Ashley Gerasimovich, Siobhan Fallon Hogan, Alex Manette
Aldersgrense: 15
Denne filmen har norsk premiere en del senere enn i mange andre land, fordi handlingen har flere paralleller med massedrapene 22. juli. Lionel Shrivers roman fra 2003, som filmen er basert på, kom imidlertid på norsk i oktober i fjor. Hvorvidt det var en klok beslutning skal ikke jeg legge meg opp i, men det virker i hvert fall fornuftig at filmen ikke har kommet før nå.
«Vi må snakke om Kevin» handler om Eva Khatchadourian (spilt av den alltid overbevisende Tilda Swinton), som uten særlig ønske om barn får sønnen Kevin med ektemannen Franklin (John C. Reilly i en sjeldent seriøs rolle). Allerede fra spedbarnsstadiet viser Kevin seg som et lite monster, og etter hvert som han nærmer seg tenårene blir det tydeligere og tydeligere for Eva at alt sønnen gjør er for å plage henne - inkludert å være verdens snilleste lille gutt hver gang han er sammen med far.
Helt til Kevin som femtenåring planlegger og utfører en massakre på skolen sin.
«Vi må snakke om Kevin» har et ekspressivt, symbolladet (blant annet med en modig bruk av fargen rød) og subjektivt filmspråk. Filmen glir inn og ut av nåtid og tilbakeblikk, og gir oss ingen andre perspektiver på begivenhetene enn den sterkt prøvede morens opplevelse av dem.
Resultatet er besnærende, suggererende og ikke så rent lite opprivende.
Filmen er regissert av skotske Lynne Ramsay («Ratcatcher», «Morvern Callar»), som med sitt mesterlige grep om form og stemning er intet mindre enn en regissør i verdensklasse. I sin kompleksitet, kompromissløshet og stilsikkerhet er dette svært imponerende historiefortelling. Men selve historien holder dessverre ikke samme skyhøye standard – og er til syvende og sist for lite kompleks.
Premisset for filmen er nemlig at ren ondskap finnes, og den er åpenbart medfødt. Det kunne vært et godt utgangspunkt for en grøsser av typen «The Omen» eller «Rosemarys Baby», men blir for grunt og for tungt å akseptere i et psykologisk drama som dette.
Derfor er «Vi må snakke om Kevin» en formmessig fascinerende fortelling som postulerer et altfor enkelt svar på en særdeles vanskelig tematikk som vi trenger å snakke mye mer inngående om.