Og så du, da, Toffe! Pokker'n ta deg

(SIDE2:) - Man skal jo ikke fortelle om gamle kjærlighetshistorier, begynner Toralv Maurstad i sin bok «For et liv - Historien jeg bare har fortalt mine venner». Men siden Liv Ullmann allerede har tatt bladet fra munnen, beretter Maurstad den fra egen munn.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

Og vi synes den er så morsom at vi har fått gjengitt hele saken.

Maurstad skriver at affæren fant sted mens han var gift med sin Eva og Liv Ullmann med Hans Jakob Stang, også kjent som Jappe.

- Det var altså en gang ... Jeg var gift, og det var hun også. La oss kalle henne Liv – Liv Ullmann. «Vi braket sammen», som det heter, og hadde noen uker med stjålne stunder. Sånt er ikke lett. Selv ikke fra skurkens – altså min – side, skriver Maurstad.

Samtidig var han glad i sin kone og fikk fullstendig kalde føtter da Liv Ullmann gjorde kort prosess og sa at de rett og slett måtte rømme.

- Jeg var en feig faen, skriver Maurstad. Men det synet han fikk se da han skulle rømme med Liv, hadde han aldri forestilt seg.

LES DET HER:

«Det var altså en gang ... Jeg var gift, og det var hun også. La oss kalle henne Liv – Liv Ullmann. Ekteskapet mitt var for så vidt godt, men jeg hadde denne uroen og var blitt betatt av denne Liv. Sånt hender. Men vanskelighetene begynte først da følelsene ble gjengjeldt. «Vi braket sammen», som det heter, og hadde noen uker med stjålne stunder. Sånt er ikke lett. Selv ikke fra skurkens – altså min – side. Man sliter jo med dårlig samvittighet, men kan liksom ikke holde opp, la være, komme seg ut av det hele. Man vil ha begge deler, både i pose og sekk. Og på en måte var det jo trygt, for vi var begge gift, og ingen behøvde å få vite om forholdet.

Det var heller ikke sikkert at det ville vare. Men så lenge vi begge var beruset, så var det liksom en levde livet i potens – for å si det på den måten. Helt til Liv sa at vi måtte ta en bestemmelse.Vi måtte gjøre alvor av forholdet. Gjøre alvor? Liv ville at vi skulle rømme sammen, pakke koffertene og rømme. Rømme? Herregud! Som den feige faen jeg var, sa jeg at det hørtes flott ut – det var liksom dramatisk og ville fortelle noe om styrken i vår kjærlighet. Men jeg la til at jeg holdt på med noe viktig på teatret, og at det ikke kunne skje nå med en gang. Vi måtte vurdere det. Vi hadde jo et ansvar overfor våre ektefeller og måtte skåne dem mest mulig. Men at tanken, den var skjønn.

Jeg hadde forregnet meg. Kvinnen er sterkere og kanskje også mer hensynsløs når det gjelder kjærligheten. Det måtte skje med en gang, ellers kunne det hende at ilden vår sluknet. Ja, hun hadde planen klar: Førstkommende lørdag hadde hun arrangert karneval, og hun skulle kle seg ut som Nora i et «Dukkehjem», med tamburin og det hele. Så skulle hun, som Nora, «gå ut til menneskene» – rømme med meg. Hun dikterte meg et klokkeslett og sted der vi skulle treffes. Vi trengte ikke ta med oss så mye, bare en liten koffert. Jeg klarte ikke å motsi henne. Jeg var som lammet, visste ikke hva jeg skulle gjøre, hørte bare planene hennes, og så hvor bestemt hun var. Jeg opplevde hennes vilje, hennes styrke og hvor vakker hun var. Jeg var viljeløs.Hjelpeløs.

Et eller annet sted inni meg lyste alle varsellampene og sa at dette kan du ikke gjøre. Dette har du ikke lyst til. Du elsker jo Eva. Du kan ikke bare løpe din vei. Dette er rene vanvidd. Men jeg var, som sagt, en feig faen og fikk meg ikke til å formidle det. Jeg ville vente til en mer passende anledning, og uansett var det jo flere dager til lørdag. Det dukket sikkert opp noe som ville gjøre det lettere å komme ut av det hele. Ja, som attpåtil gjorde at jeg kanskje kunne fortsette å ha de korte lykkestundene litt til. Det dukket sikkert opp noe. Det pleier det jo alltid å gjøre.

MEST LEST PÅ NETTAVISEN:

Så var det lørdag og en halv time til jeg skulle møte opp med koffert på avtalt sted. Ingenting hadde dukket opp. Hvordan skulle jeg komme meg ut? Hvis Eva så kofferten, ville hun vel spørre hvorfor jeg hadde med meg en koffert. Faen at jeg ikke hadde tenkt på det før, da kunne jeg jo ha gjemt den i garasjen. Jeg fikk gå uten koffert ... Gikk de 200 meterne som i svime – ville i alle fall passe tiden. Så stod jeg der og ventet. Ingen Liv. Kanskje hun ikke kom?! Kanskje jeg var reddet? Hjertet slo noe voldsomt.

Hva var det for en bil som kom der? En drosje. Ut hoppet Liv. Vakker som et syn, kledd som Nora, med tamburinen i hånden. Hun gav meg et lidenskapelig kyss og tok ut nålene som hun hadde satt opp håret med. Ristet på hodet så det lange håret falt nedover skuldrene og ryggen – og jeg visste hva det betød: Nå var hun fullblods kvinne. Herregud, hva gjør jeg? Jeg er fortapt.

I vill fart kom det en ny drosje mot oss, bråbremset og ut spratt Livs mann, Jappe. Han ropte med Ullern-dialekten sin, «Jeg så deg hoppe ut av vinduet, Liv. Skjønte at du hadde noe på gang!Jaså, det er her jeg finner dere? Også du da, Toffe! Pokker’n ta deg. Ute på jakt, err’u det? Hva?» Jeg trodde ikke mine egne øyner: Jappe var utkledd som klovn, med vide, rutete bukser og Chaplin-sko!Han hadde klovnesminke i ansiktet, med en rød plastikk-kule på nesen, store falske ører og en krummelur av en liten hatt på toppen av en oransje buste-parykk. Jeg trodde jeg så syner.

I det øyeblikket skjønte jeg at denne gangen hadde skjebnen klovnenese. Det var forsynet som hadde sent ham. Han var redningen! Jeg så på Liv med tamburinen, de to drosjesjåførene og Jappe som klovn. Latteren tok meg helt. Jeg kunne ikke stoppe. Liv ble rasende. Dette var gått fra Ibsen til buskis; Liv var Nora, men Helmer var klovn. Jeg lo og lo, tårene trillet av latter og lettelse. Jeg hadde jo sluppet fra det! Herregud, jeg hadde sluppet fra det! Jeg hadde møtt opp og holdt mitt ord. Det var Jappe som var ulykken! Den bedradde ektemannen – utkledd som klovn. Jeg lo til jeg var ute av syne»

Gjengitt med tillatelse fra Kagge forlag.