Ny gnist for gamle flammer

Hope Springs - USA, 2012. Regi: David Frankel.Med: Meryl Streep, Tommy Lee Jones og Steve Carell.

Sist gang Meryl Streep og regissør David Frankel samarbeidet, var det på komedien «The Devil Wears Prada» (2006) med Anne Hathaway i hovedrollen. Streep spilte den titulære djevelen som gjorde Hathaways karriere innen motebransjen til et virkelig helvete. Den høstet gode kritikker og var en stor kassasuksess. Men nå som Streep og Frankel har laget film igjen så er det om to karakterer som sliter med noe helt annet enn onde sjefer i businesslivet.

«Hope Springs» handler om det eldre ekteparet Kay (Streep) og Arnold, spilt av Tommy Lee Jones. De sitter fast i et intimitetsløst ekteskap som sliter tungt på Kay. De daglige rutinene tærer og hun savner kjærligheten som engang var mellom dem. Hun får til slutt nok og bestiller et opphold for dem begge hos parterapisten Dr. Feld, spilt av Steve Carell. Etter mye motstand fra Arnold, begynner det å løsne for dem, men det spørs om langhelgen holder for å redde stumpene av ekteskapet.

Det har nesten blitt en selvfølgelighet at Meryl Streep gjør solide og tildels superbe roller. Rollen som husfruen Kay er ikke noe høydepunkt i karrieren, men det betyr heller ikke at rollen er dårlig. For Streep har skapt en sympatisk og spennende karakter i Kay, der hun nervøst griper etter halmstråene som har blitt ekteskapet hennes. Hennes største ønske er at flammen skal gjenoppstå, og dette får Streep fram på meget godt vis.

Mye av det samme gjelder prestasjonen til Tommy Lee Jones. Den rynkete veteranen som vi sist så på norske kinoer i Men In Black 3, er akkurat så sur og grinete som bare han kan få til. Han får også inn små glimt av humor så vi bedre forstår hva Kay engang så i Arnold. Når han sakte, men sikkert åpner seg så er det flott spilt av Jones.

Steve Carell spiller den harmoniske terapisten med en, for han, uvanlig lavmælthet og er en bra megler mellom de to hovedrollene. Samspillet mellom de tre hovedrollene er godt og holder deg interessert helt til slutten.

Men her kommer jeg til kritikken av «Hope Springs». Det er dessverre et nokså tynt manus de involverte har med å gjøre. Det blir servert en mengde klisjeer, og bare det naturlige skuespillet fra Streep, Jones og Carell redder det som kunne blitt helt fantastisk middelmådig og stereotypisk.

David Frankel er ingen stor regissør, men han kan sine grep for å skape filmer som på mange måter tekkes alle. Det føles trygt og godt, men som nevnt utrolig kjent. Filmmusikken er helt ok, og selv om fotoarbeidet ikke er det mest spennende, så ser det fint ut. Pluss i boken for at historien er lagt til en nydelig kystby i Maine, en heller uvanlig lokasjon for denne sjangeren av film, i stedet for de typiske stedene som Los Angeles, New York eller hvilken som helst annen amerikansk storby.

«Hope Springs» er blitt en koselig film for nesten alle, og vil nok sjarmere flere enn de hardeste Meryl Streep-tilhengerne. Erfarne skuespillere i alle ledd og trygt håndverk skaffer filmen en solid firer på terningen.