Norges minste flyplass

Høsten er rene julaften for veteranflygruppen i Nedre Romerike Flyklubb. I den korte perioden etter treskinga og før bonden får ploget, ligger jordene der flate og innbydende.

– Klar for litt jordehopping? spør Morten Myhr en fin høstettermiddag. Han er lykkelig skipper på en 1941-modell Tiger Moth dobbeltdekker.

– For disse veteranflyene kjennes det som å slåss mot naturkreftene å skulle ta av på en rullebane, utbryter han når vi er i lufta.

Årsaken er at de gamle dobbeltdekkerne er svært følsomme for sidevind. Ei heller er Tiger Moth-en utstyrt med svingbart halehjul eller bremser. Dersom flyet selv får bestemme, vil det alltid dreie opp mot vinden, spesielt når hastigheten er for lav til at haleroret gir full effekt.

– Asfalterte rullebaner kom først for alvor under 2. verdenskrig. Før det var det vanlig at man brukte et stort jorde som ga muligheten til avgang rett mot vinden uansett hvilken vei det blåste, forklarer den lærjakke- og skjerfkledde piloten i baksetet.

Frakjørt av flytoget

Vi har tatt av fra Kjeller flyplass utenfor Oslo, mens Morten speider etter egnede landingsplasser der han har gjort avtale med bonden.

Første stopp er faktisk et jorde rett bak Åråsen stadion langs jernbanelinja. Vi har akkurat satt hjulene mykt ned på åkeren, og gitt gass opp i lufta igjen når Flytoget passerer under høyre ving og drar fra oss. Med en toppfart på 150 km/t er det umulig å konkurrere med moderne jernbanemateriell.

Tre jorder med landingsrunder senere dukker det opp en bondegård med en lang og fin gresstripe. Etter et par sirklinger over våningshuset, kommer velkomstkomiteen ut på tunet og vinker opp mot himmelen. Før vi glir inn for landing, speider vi etter passerende biler på veien i baneenden som må krysses i lav høyde. Uten bremser er det bare en fordel at landingsstripa går i motbakke. Snart setter vi hjulene silkemykt ned på gresset på Haga International Airport.

Like bak kommer en sølvfarget og rød mygg deisende ned. Riktignok bare med ett sett med vinger, men den er nesten like gammel den også. Det er en 1946-modell Auster håndtert av Marius Håkensen.

Kjøkkenet er kontrolltårn

– Velkommen til Haga International, sier bonde og flyger Ole Westby (68).

Han ble bitt av flybasillen for alvor i 1989. Da hadde han verken flylappen eller fly. Det forhindret ham ikke i å bygge hangar og planere jordet til egen 590 meter lang flystripe. Kjøkkenet ble gjort om til kontrolltårn med flyradio på hylla over spisebordet.

Det må ha vært en god start, for i dag har han flere hundre flytimers erfaring.

Flyr som Røkke

Opp gjennom årene er Haga blitt kjent som en av landets mest gjestfrie flyplasser. Landingsavgiften består i å drikke en kaffekopp med flyplassdirektøren og slå av en prat. I dag er det dessuten seks fly som har fast tilhold i de to hangarene på gården.

– Hvor kommer ”international” inn i bildet?

– Jeg liker å fly til hytta vår borte i Sverige, så sant det er vær til det. Turen tar én time fra dør til dør med fly, og 2,5 timer med bilen forteller Ole.

Det hører med til historien at en delegasjon med tollere stilte opp på gårdstunet en av de første gangene han returnerte fra Sverige. Nå er flystripa godkjent av tollvesenet, og står oppført på internasjonale flykart. Derav navnet.

Ellers har flybonden litt til felles med Røkke når han bruker eget fly for å komme til hytta, og for å dra på fotballkamp. En gang parkerte han ved vingen til Røkkes jetmaskin i Molde, så Vålerenga tape, og fløy hjem igjen.

Da sønnen Bjørn Halvor (41) overtok gården i 2003, fulgte også flystripa med. Selv om Bjørn er fascinert av fly, er han ikke like lidenskapelig som faren. Han beklager nesten at han ikke har tatt flysertifikat. Det er jakt, motorsykkel og barna fritida går til. Til gjengjeld blir barna jevnlig belønnet med en flytur med bestefar.

– Det er bare hyggelig at flyene dukker opp jevnt og trutt. Vi brøyter stripa om vinteren, så det er bare en kort periode i vårløsninga at flyplassen er stengt, forteller Bjørn.

Flycamping

I helgene lander flyene jevnt og trutt på Haga. Noen ganger kommer det også mer sjeldne gjester både fra Sverige, Danmark og Tyskland.

– For to år siden landet plutselig verdens største dobbeltdekker, en Antonov-2. Ut steg 15 tyske turister som slo opp telt ute på enga, forteller Bjørn.

– De spurte pent om å få gå i skauen for å bade i et tjern de hadde sett fra luften. Jeg ble litt overrasket over at de syntes det var så fint å gå tur her, men så er det visst ikke så vanlig å få gå i skogene til folk i Tyskland, sier han.

I sommer skjedde det også noe uventet da piloten på et Piper Cub veteranfly feilberegnet og klasket i veggen på hangaren under takeoff. Heldigvis uten andre skader enn på flyet.

Vindpølsa indikerer at det er trygge flyforhold for Tiger Moth-en når vi skal starte igjen.

Motoren kremter litt og spytter røyk når Morten sveiver i gang propellen for hånd. Det har vært så hyggelig her at den har rukket å bli kald.

Den 145-hesters Gipsy Major- motoren er rett og slett en halv Renault V-8 motor fra 1. verdenskrig som av og til krever litt overtalelse for å starte.

– Ikke akkurat motoren du kjøper reservedeler til på Biltema, forkynner Morten når han klatrer opp i cockpit.

Ole er i full gang med traktoren mens resten av familien vinker oss av gårde når vi letter. Så fortsetter gårdsdriften sin vante gang nede på bakken.