- Nordmenn er opphengt i småting

(SIDE2): - Nordmenn er opphengt i småting. Det er et privilegium vi har i Norge, som er beviset på at vi har det kjempebra, sier TV 2s anerkjente reporter Fredrik Græsvik til Side2. Han har i løpet av sine snart 20 år som journalist dekket noen av de verste krigskonflikter og katastrofer i blant annet Europa og Asia.

- Det flotteste med det jeg gjør, er å se hvor jævlig godt vi har det i Norge. Det blir ganske absurd å komme hjem fra en konflikt. I Norge er det snakk om millimeter som skal flyttes på, der er det liv og død. En del av den debatten vi har i Norge kan man bare ha i et land som består av svært velstående mennesker.

Han synes ikke det er noe galt i at folk klager, men sier hans egen jobbhverdag ute i verden har innvirkning på eget engasjement.

- Det er ikke de store tingene som skiller i norsk politikk, til forskjell fra mange steder der ute, og derfor er det vanskelig for meg å engasjere meg i det.

Glemte crewet rundt
Græsvik er en av fem kjente personer som deltar i Stjernene på Slottet. I sommer tilbrakte han en uke på et vinslott i Toscana sammen med artist Lise Karlsnes, håndballspiller Gro Hammerseng Edin, skuespiller Toralv Maurstad og skuespiller Dennis Storhøi.

Det har vært en stor kontrast til hvordan en arbeidsdag kan se ut.

- Det var kjempedeilig å være på slottet. Jeg hadde ikke ansvar for noe, kom bare ned dit som en såkalt stjerne, haha. Sånn kunne jeg egentlig tenkt meg å hatt det til vanlig. Jeg hadde Gro og Lise som nærmeste naboer, det var en vinkjeller av en annen verden der og en kokk som lagde himmelsk mat tre ganger om dagen. Hadde det ikke vært et titalls teknikere til stede, hadde det vært livet, forteller han om oppholdet.

Og bekrefter deretter det mange som har deltatt i realityserier har påstått.

- Vi var 20-30 stykker der, men det gikk veldig fort før vi glemte de med kamera og mikrofon, sier han og legger til at stjernene har holdt kontakten, og både vært på konserter og teater sammen.

LES OGSÅ:
Gro Hammerseng: - Hun må søke om pappaperm

Løy for datteren
Græsvik startet karrieren som informasjonsoffiser i Libanon. Vel hjemme i Norge fikk han jobb som utenriksreporter i TV 2, en jobb han har beholdt siden. Men karrieren har også fått konsekvenser for hans private liv.

- Det er massiv reising og de som er glad i deg er redde for sikkerheten din. Jeg pleier å advare når jeg holder foredrag for journaliststudenter, det er ikke en jobb som er så lett å kombinere med familie og barn.

I kveldens Stjernene på Slottet, forteller Græsvik blant annet om at han ikke fortalte hele sannheten for datteren Julie (17) da hun var liten.

- Jeg løy masse for henne. Sa at jeg skulle se på noen som kriger, sa jeg skulle treffe barna som var der og fortelle hvordan de hadde det. Da hun spurte om det var farlig, så svarte jeg nei.

En oppvekker fikk han i 2011, da han under et direkteinnslag på TV opplevde at bombene på Gaza falt tett like bak han. Da la datteren ut en melding på Twitter,

«Kjære pappaen min! Nå må du passe deg og ta vare på deg selv. Det er viktigere at du er i sikkerhet enn at vi får nyheter.»

Egoistisk valg
Til Side2 forteller han at han er klar over at valget av jobb har vært egoistisk, men at det er slik det må være.

- Jeg har aldri tenkt at jeg bør slutte på grunn av familie. Det er et veldig egoistisk yrke, men det er heller ikke et valg datteren min skulle ta. Jeg kunne ikke spørre om hun vil jeg skal dra eller ikke, og jeg følger ikke det rådet. Da er det bedre å bruke tid på å forklare hva jeg holder på med.

Jo eldre datteren ble, jo mer nødvendig ble det å fortelle henne hva han drev med.

- Jeg forklarte mer da hun begynte å spørre. Da jeg skulle til Bagdad i 2003, hadde vi ha et foreldremøte med skolen der vi informere de andre foreldrene. Da var Julie 6 år. Da hadde også en del av de andre barna fått med seg at det var farlig der. Jeg sa det ikke var farlig, men at jeg skulle fortelle hvordan de hadde det under krigen. Jeg måtte fortelle henne viktigheten av det jeg gjør.

Skjæringspunkt kom i 2008, da Serena Hotel i Kabul ble angrepet. Dagblad-journalist Carsten Thomassen ble drept.

- Da vi kom hjem sammen med kisten til Karsten, da måtte jeg fortelle detaljer.

Angrer
Det er også i forhold til familie han har anger.

- Jeg angrer på at ikke var mer hjemme da hun var liten. At jeg ikke investerte mer i familien. Tidlig i karrieren tenkte jeg at det var dumt å hoppe over en mulighet eller to, jeg var livredd for å gå glipp av noe karrieremessig. Men det kommer alltid nye sjanser, og jeg burde skjønt det mye tidligere. Det er i dag lettere å plotte inn en ferie, og si at da kan jeg ikke jobbe uansett. Da må noen andre dra ut i verden.

Drømmejobben
Græsvik sier han begynte som utenriksreporter i en tid da TV 2 var nytt og mulighetene lå der. Interessen for krigsreportasjer kom da han studerte i USA, og skrev hovedoppgave om den første Gulfkrigen og pressens dekning av den.

- Dette er jo spennende ting, og da jeg hørte reporterne fortelle om det de hadde opplevd, tenkte jeg at det måtte være drømmejobben. At det der var virkelig livet. Og det var det jo, de var helt oppslukt av det de gjorde. Den følelsen har jeg hatt selv, det er til tider en lykkerus, for man er med på noe så stort og viktig, noe som ofte blir stående i historiebøkene. Men så blir det jo litt avhengighet også, det å kjenne på den følelsen igjen.

Han sier han med årene også har blitt mer erfaren og ikke tar samme risikoer lenger.

- Med erfaring lærer man å bedømme. Jeg gjorde ting for 15-20 år siden, som jeg ikke ville gjort i dag. Det å gå litt for langt fram, en gate for langt inn i en konfliktsone. Man må ikke se alt på nært hold.

Ondskap
For krig og vold har selvsagt satt sine spor hos Græsvik.

- Jeg har fått bekreftet at krig er nådeløst. Ingen er garantert å overleve, og jeg har sett hvor langt man er villig til å gå for å vinne et slag, som å drepe barn. Det finnes ingen grenser for ondskap.

For TV-reporterens del, utmerker særlig konflikten mellom Israel og Palestina seg ut.

- Det er så tragisk, det synes ikke som det er noen løsning der. De andre konfliktene jeg har dekket, har vært av en viss varighet og har hatt en løsning i sikte. Men mellom Israel og Palestina er det glimt av håp, som viskes vekk svært fort. Det er kjempetrist å reise tilbake til Gaza gang på gang, og møte et folk som har gitt opp håpet om et bedre.

Andre steder har han ikke lyst å sette sine bein igjen

- Og så er det steder som Irak. Bagdad er en grusom by, med mye urolighet. Jeg har ikke noe ønske om å se den byen igjen. Jeg har vært der under ekstreme situasjoner og sett mye vold. Litt det samme som Kairo, for et forferdelig sted. Det er så voldelig det samfunnet. Men blir jeg spurt igjen, drar jeg helt sikkert.

Fremtiden
Han har avslappende måter å koble av fra all elendigheten han ser.

- Jeg setter meg i badstua, eller så lager jeg meg et fantastisk måltid mat. Jeg har spist så mye dårlig mat på reiser, at jeg har blitt avhengig av å belønne meg med god mat når jeg kommer hjem. Jeg bor i Bergen, og der er det lett å få tak i god sjømat. Det er favoritten.

Dersom jobben som utenriksreporter skulle legges på hylla - noe han absolutt ikke er klar for - ønsker Fredrik å fortsette å jobbe utenfor landets grenser.

- Året i Libanon, i 1992, var helt fantastisk. Det å få lov å leve i konflikt over tid, og se hvordan mennesker forholder seg til det, er utrolig spennende. Jeg kunne tenke meg å jobbe som NGO eller noe. Heller det, enn som innenriksjournalist.

- Det er en av bivirkningene etter så mange år ute i felt, - det skal litt til å fange oppmerksomheten min.

Stjernene på Slottet kan du se på TV2 i kveld klokken 20.00.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!

Mer fra Nettavisen: