Noen liker det kort, hardt og brutalt

ONYX
John Dee – 150-200 stk.
Support: Phats, DRM + Special guests

...men også innom andre strøk som lignet blant annet Jersey Shore gone old og asfalten og murblokker i Drammen.

Da jeg ankom John Dee rundt klokka 21, allerede lengtende etter senga for å kunne gå i dvale etter gårsdagens harde løype, var det et nærmest tomt lokale som møtte meg. Av erfaring møtte jeg opp relativt tidlig, med tanke på at det var søndag, for å sørge for å med meg starten av showet, hvor Phats (Iron Chef Crew) og DRM fra Drammen skulle sørge for å sette lista. Men det viste seg at ikke alle tenkte det samme og at det tok nesten en time til før alt var i gang og det endelig begynte å vandre inn et greit antall publikummere.

Phats med venn(er) presenterte god flow og greit med energi, men høstet ikke den store oppmerksomheten fra de få som hadde valgt å få med seg alt, i stedet for å hvile ut en time eller to ekstra på sofaen. Da det var DRM sin tur ble det litt mer fart på sakene og det hadde møtt litt flere folk, selv om fraværet var det som preget kvelden mer enn oppmøte på John Dee. Gutta fra Drammen leverte solid, rå hiphop, sånn man lærte å like det på det gode 90-tallet.

De har tydeligvis gjort leksene sine, eller så er det nettopp det de ikke har gjort og heller fokusert «100» (som og er navnet på nyeste singelen deres) på kulturen og trenger ikke pynte med catchy hooks og pene refrenger for å vise at de vet hva de driver med.

Det ble igjen litt lysere i lokalet, et par øl til ble tømt ned og man kunne begynne å kjenne på spenninga blant folket. Da mørket endelig senket seg over scenen igjen for det alle trodde skulle være siste gang for kvelden, var det mange som ble skuffa.

I stedet for energibombene fra ONYX var det to helt ukjente ansikter som tråkka opp på scenen og det var få som skjønte greia. Supporten som ONYX, eller kanskje mer plateselskapet, hadde tatt med på tur så ikke ut til å falle i smak hos særlig mange og virket som en dårlig aprilspøk der de sto å så ut som to wannabe «guidos» i midtlivskrise som har funnet ut at rap kan være, om man er heldig, en god vei til betalte jobber, damer og festing. Men det er nok mer de selv som har betalt for å få være med på moroa og det virka ikke som om damene var så keene heller.

Det hele ble kort og flaut og de måtte forlate scenen til total stillhet etter å ha måtte dukka unna et par flygende plastkopper. Etter at enda en gjest, som jeg heller ikke fikk med meg navnet på men som heldigvis faktisk kunne rappe, hadde gjort sin opptreden og promotert sitt var de fleste klare for å få det de hadde kommet for.

Etter å kanskje ha ligget litt i skyggen av kollegaer som gjengen i Wu-Tang Clan og lignende har Fredro Starr og Sticky Fingaz aka ONYX nå bestemt seg for å gjøre comeback som duo, etter å ha høstet enda mer popularitet for blant annet roller i filmer og serier som f.eks. «The Wire».

Og disse kara vet at man ikke kangjøre god, gammel hardcore hiphop uten å gi jernet på scenen og fullføre gjennomsvett. De har nærmest gjort testo-fylte opptredener og aggressive fremtoninger til sitt varemerke. Da de entret scenen ga de alt fra første stund, tross et slapt publikum som virka fornøyd med å la gutta på scenen gjøre alt arbeidet for å løfte stemninga. Hiphop publikummet i Oslo kan til tider virke noe uengasjerte, litt bortskjemte og giddaløse, noe de viste i kveld med å møte opp i fåtall på noe de fleste som har fulgt med i timen burde kjenne sin besøkstid på. Men de som ble hjemme på sofaen gikk ikke glipp av tidenes comeback heller. Men det var heller ikke noe jeg vil klassifisere som dårlig.

Vi fikk servert de gode, harde slagerne «Slam» og «Shut 'Em Up» som forventet og Starr tok seg tid til å introdusere «Black Hoodie Rap» med å dedikere den til Trayvon Martin, en 17-år gammel uskyldig gutt som ble skutt 26. februar på vei hjem fra butikken fordi han «virket mistenkelig». Selv om det ble et par småglipp fra den lånte DJ-en, satt låtene godt og de to gamle traverne hadde kontroll på både ord, scene og flyt. Energien hos den godt trente Queens-duoen var på topp hele veien og vi fikk det vi ble lovet, selv om det nok skulle vært mer ONYX og mindre ukjente douchbags på scenen.

Det som var mest synd var at det ble en kort affære fra kveldens hovedattraksjon, bortsett fra det var det like hardt og brutalt som man kunne forestilt seg. Og når man møter på litt god freestylerap med kveldens konsert som tema utenfor lokalet på vei hjem igjen, så vet man at hiphop og det glade, eller i dette tilfellet sinte, 90-tallet lever videre.