Nintendo redder julen

Du er ferdig med Grand Theft Auto 5.

Du har lyst på en Playstation 4, men kan ikke få tak i en.

De fleste av høstens andre storspill, som Assassins Creed: Black Flags, Call of Duty: Ghosts og Batman: Arkham Origins, leverte ”bare” helt kurante opplevelser.

Hvis det ikke hadde vært for ett selskap, hadde årets spilljul vært blant de stussligste på lenge. Selv om det lenge så dårlig ut og Nintendo har måttet tåle mye dritt for både Wii U og 3DS, har de stått på og i det siste levert perler på rekke og rad. Begge maskinene har fått et solid spillutvalg og tradisjon tro er det noe for de fleste smaker, aldersgrupper og sosiale settinger.

I festlige lag

Wii U-spillet som har fått kjørt seg mest hjemme hos meg i det siste er Wii Party U, en småspillsamling bestående av 80 spill. Opptil fire spillere kan spille om gangen og småspillene har det til felles at de er veldig enkle å skjønne, noe som gjør så både erfarne tv-spillere og nybegynnere stiller likt. Perfekt for familieselskaper og andre sosiale sammenkomster hvor folk med vidt forskjellige ferdighetsnivåer møtes.

Blant de åtti småspillene er det selvfølgelig noe riffraff, men de aller fleste er av topp kvalitet og Wii Party U huser mange flotte eksempler på kreativ bruk av maskinvaren. For eksempel har Nintendo implementert en morsom fingergymnastikksvariant av Twister, hvor man må holde inne ulike knapper på Wii U-kontrollen og Wiimoten.

Wii Party U leverer ingen dyp opplevelse eller presser maskinvaren, men det spiller liten rolle. Dette er et spill som handler om å gjøre så mennesker har det gøy sammen, og det får det så innmari til. En liten advarsel er dog på sin plass, for å få det meste ut av Wii Party U trenger du tre Wiimotes (en følger med) og noen å spille med. Alene mot datamaskinen er ikke spillet noe særlig gøy.

Et annet Wii U-spill som er morsomt sammen med flere er Mario & Sonic at the Sochi 2014 Olympic Games, hvor de to tidligere erkefiendene og en del av vennene deres skal konkurrere med og mot hverandre i ulike OL-øvelser.

Fabelaktige enspilleropplevelser

Wii U har også mye å by på for de som liker å spille alene. The Legend of Zelda: Wind Waker HD er en nydelig nyutgivelse av ett av de beste actioneventyrene gjennom tidene, mens The Wonderful 101 er et godt eksempel på hvordan de unike funksjonene i Wii U kan benyttes. Pikmin 3 er noe så sjeldent som et strålende sanntidsstrategispill til konsoll, mens New Super Mario Bros U er et sylskarpt todimensjonalt plattformspill.

Hvis du mot formodning ikke finner noen Wii U-spill du liker, eller har vært gjennom de som falt i smak, ikke glem at Wii U kan spille Wii-spill. Med andre ord har du tilgang på noen av forrige generasjons beste spill, som for eksempel Super Mario Galaxy 1 & 2, The Legend of Zelda: Twilight Princess, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Super Smash Bros. Brawl, Metroid Prime: Corruption (kjøp den som en del av Metroid Prime Trilogy-samlepakken) og Xenoblade Chronicles.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Storslått håndholdteventyr

I tillegg til å levere glimrende hjemmekonsollopplevelser, er Nintendo kongene av håndholdtspilling. Glem alt snakket om iOS og Android, det var på DS og er på 3DS at det skjer. Høstens uten tvil beste er The Legend of Zelda: A Link Between Worlds, den første direkte oppfølgeren i Zelda-serien. Forgjengeren, The Legend of Zelda: A Link to the Past ble sluppet på SNES helt tilbake i 1991.

Heldigvis har ikke Nintendo misbrukt anledningen og spyttet ut en A4-oppfølger, det vi har fått servert er det mest nyskapende Zelda-spillet på lang tid. Et par timer inn i spillet får du tilgang på nesten alle hjelpemidlene, noe som lar deg utforske de fleste hulene i den rekkefølgen du vil. Den friere strukturen tillater og legger opp til mer eksperimentering, noe som gjør spillet morsommere. Tidligere måtte du gjøre som Nintendo sa og jobbe deg gjennom spillet i rekkefølgen utviklerne hadde bestemt. Ikke at det på noen som helst måte var kjedelig, men det er artigere å selv ha styringa.

En annen nyhet er at Link kan forvandle seg til et bilde og bevege seg langs vegger, noe som åpner for en rekke nye typer oppgaver. Oppgavene er alle kreative, godt designet og akkurat passe utfordrende. De små grå må jobbe, men rekker aldri å bli utslitt.

Hyurle, hovedverdenen spillet foregår i, er stort sett den samme som i 1991, men det spiller liten rolle. Omgivelsene er flotte å se på, varierte, fulle av hemmeligheter og de mange hulene er alle prakteksempler på hvordan spillområder skal bygges opp. Teknisk er det for øvrig ingenting å utsette, grafikken er griselekker og flyter som en drøm, musikken behagelig og kontrollen presis. En glovarm anbefaling, med andre ord.