Neineinei!

Stone Roses
Enga
Øyafestivalen

Man trenger ikke være Rolling Stones eller geriatrisk, for å se gammal ut. Men man trenger ikke høres skrotballe ut for det.

Det klarte 40+ -åringene i Stone Roses, så det sang... Og uavhengig om man er fan eller nykommer, så gjorde det jævlig vondt å overvære det de leverte i starten, da de gikk på scenen på Øya onsdag. Headliner og alt, pfff.

Og jeg digger dem jo! Jeg er ikke lei meg, altså. Jeg er bare veldig, jævlig skuffet. Eller, nei, jeg er smått lei meg.

I wanna be Adored er en liten perle av en låt, og som forrett, satte det publikum i sving, forhåpningsfulle som vi var. Men deretter var det mildt sagt middelmådig drid. Danskebåt, knirkehofter og idiotisk 90-talls bakgrunnsflimmer på skjermene.

Ian Brown har en nesten gudegitt klang i stemmen, men det var mer som om han fremdeles satt i dopboksen sin og klimpret på kassegitaren hjemme, mens resten av gutta gjorde kompet på bakrommet.

Noen ”Tosen Tak” fra Brown hjalp ikke all verdens.

Og det er lov å la seg skuffe, når man lar et av 90-tallets mer sagnomsuste band gjenforene og toppe heile driden - Europa over.

Men takk gud, det bedret seg noe etter en halvtime.

5232

Da våknet i det minste bandet litt, om frontmannen selv ikke helt klarte å følge med før etter en times tid (og da ikke nødvendigvis vokalmessig, han overlot den delen til publikum støtt og stadig). Det var mer liv i låtene, som selvsagt besto av en rekke kremtopper fra topp ti-lista deres, som She Bangs the drums og This is the One.

Det kan har vært nostalgien, det kan ha vært alkoholen, det kan ha vært de selv klarte å få varmen i seg. Eller det kan altså har vært at de serverte gullkorna de for evigheter siden laget, på rekke og råd på slutten. Det er grunnen til at de hos undertegnede holdt seg opp på tre'rn på terningen. For det er ikke tvil om at låtene deres overstiger bandet så innforjævlig.

For selv med den hjelpen, klarte de ikke å bryte gjennom kulda som etter hvert kom med sommer-Norges kjipe temperaturer.

Med andre ord – dette var ikke det man kunne håpet på (hvis ikke smått avdanka, gammalt neddopa, klimprende og stemmeløs, var det man ville ha). Men noe av det er så fett man kan grine, jeg koste med tross alt med allsang på slutten.

Det er trist, men takk gud de var – eller er – der.

Trine Stalsberg