Nazistenes fest kostet syv brannmenn livet

(BA.no): Kvelden før brannsjef Harald Sontum og seks av hans menn blir drept på Marineholmen, gir han uttrykk for at han frykter for sitt liv.

Det er sent tirsdag kveld 7. mai 1940. Våren er på god vei, med opphold, lett bris og ti grader i Bergen.

Klokken nærmer seg midnatt når en dresskledd brannsjef, Harald Sontum (47), banker på døren hos sin gode venn og undersått, branningeniør Olav Hamre (34).

– Forstyrrer jeg, spør han.

– Nei, på ingen måte, svarer Hamre.

Hamre har bodd her på kontoret sitt på den karakteristiske, røde hovedbrannstasjonen i Christies gate siden den tyske invasjonen.

Én måned er det snart blitt siden 1900 soldater, frontet av de tyske krysserne Königsberg og Köln, inntok byen.

Herfra har Hamre fungert i brannsjefens sted. Sontum på sin side har virket fra Sentralkommandoen – beliggende i kjelleren på det gamle politikammeret i Allehelgens gate – siden krigsutbruddet.

Derfra har han vært med å sørge for luftvernsirener ved flyangrep og ledet redningsarbeid. Sammen står de i førstelinjen for å berge liv og verdier i byen.

En slags normaltilstand har bredd seg i Bergen de siste dagene. Så normal som hverdagen kan bli i en nylig beleiret by.

I bergensavisene annonserer politiet at lemmer skal fjernes fra vinduene.

Det er ikke så mange flyalarmer lenger.

Selv Sontum har bedt konen, Ellen (34) hjem fra Sunnfjord, dit hun og ungene Ellen (10) og Harald (9) ble evakuert på kvelden invasjonsdagen.

Nå ser han for seg å selv returnere til hovedbrannstasjonen for å avløse sin stedfortreder.

– Jeg vil ta min del av sjefvakten så De kan få litt fri, sier Sontum, tenner pipen sin og så enes de om det.

Men det er det neste sjefen sier som kommer bardust på Hamre:

– Jeg har en følelse, sier Sontum.

– Av at jeg ikke kommer til å overleve denne krigen.

TYSKERNE HADDE FEST

Samtidig er stemningen lystig på Marineholmen. Marinebasen langs Damsgårdsundet, innerst i Puddefjorden er overtatt av tyske styrker.

Og nå har soldatene festlig lag med norske jenter.

Så fuktig skal festen være, at folk på Møhlenpris hører støyen helt dit.

SIGARETTGLO?

Om det som så skjer, lanseres det i ettertid flere teorier. Men uforsiktig omgang med ild, kanskje en sigarettglo, er blant de mer sannsynlige.

I alle fall tar det fyr.

Antakelig i skurene som brukes som latrine, tett på lagerbygningene.

Når de tyske soldatene oppdager dette, prøver de først med egne midler å slukke.

Det går ikke.

Og klokken 0330 ringer centraltelefonen i vakten på hovedbrannstasjonen. I vaktrapporten noteres nå følgende:

0330: Ild løs på Marineholmen meldt av tysk offiser.

0331: Storbrann meldt av utsiktsvakten på Skansen.

Denne saken er levert av Bergensavisen.

FULL UTRYKNING

I samme minutt, klokken 0331 kjører første brannlag ut portene på brannstasjonen i sentrum. I løpet av få minutter følger flere biler med til sammen 17 brannmenn. Blant dem både Sontum og Hamre.

– Jeg tenkte at jeg fikk rykke ut jeg også. For det er bedre å være to med tyskerne, enn helt alene, sa Hamre i ettertid.

Bare fire minutter senere ankommer de marinebasen nedenfor Nygårdsparken.

Sammen går Sontum og Hamre så nært brannstedet som de kan.

EKSPLOSJONEN

Det som nå skjer har vi Hamres ord for.

– Jeg vil se om jeg kan få tak i den tyske sjefen, sier Sontum.

Brannsjefen har studert i Dresden og snakker flytende tysk. Nå vil han ha tyskerens forsikring om at det ikke er ammunisjon i skuret som står i brann. Noe han ifølge Hamre også får.

Samtidig får de beskjed om at det befinner seg store mengder ammunisjon i lagerbygningen i umiddelbar nærhet.

Om brannen ikke slokkes, kan store deler av byen stå i fare.

Dermed ser Sontum og Hamre ingen annen utvei enn å starte slokking.

– De Hamre, må bare sette folkene i sving og fortsette slokkingen, sier Sontum.

De ankomne brannmannskapene får beskjed om å legge ut slangene slik at de kan ha retrettmuligheter mot Florida. Når bil 9 ankommer klokken 0336, får mannskapene beskjed om å legge slangene og ta oppstilling så langt unna der det brenner som praktisk mulig.

Det redder antakelig livene deres.

– Jeg og Sontum hadde ikke gått mange skrittene fra hverandre før det smalt, forklarer Hamre i rapporten etter brannen.

Eksplosjonen er så kraftig at titusener av bergensere blir vekket.

RUTENE BLÅST UT

Lufttrykket blåser inn vindusruter på Møhlenpris, Nygårdshøyden og nedre del av Fjøsangerveien. Det samme skjer fra Solheimsviken og et godt stykke utover Damsgårdsiden.

Hamre blir truffet av en bjelke bak på leggene, som antakelig begge knekker tvers av.

– Jeg kunne verken gå, stå eller krype, bare ake meg frem etter hendene. På den måten kom jeg meg i le av en liten forhøyning.

I skjul bak forhøyningen innser Hamre at også Sontum må være rammet.

HARDT RAMMET

På Marineholmen brenner det nå eksplosjonsartet og intenst.

Brannmannskapene har sin fulle hyre med slukningsarbeidet.

Samtidig frykter de for livet til sine kolleger. Situasjonen er uoversiktlig.

KUNNE IKKE IDENTIFISERES ETTERPÅ

I nærmere tre timer slåss de mot flammene. Og sakte, men sikkert, går de nådeløse følgene av brannen opp for mannskapene.

Fra avstand kan de flere steder se omkomne ligge. I alt sotet er det vanskelig å se om det er kolleger eller tyske soldater.

– Det hendte merkelige ting under eksplosjonen, fortalte branningeniør Olav Hamre siden.

– To mann sto på hver sin side av slangen. Den ene kom fra det uskadd. Den andre hadde de etterpå problemer med å identifisere. Så ille tilredt var han. Det var nesten ikke noe igjen av ham.

I morgentimene er brannsjef Sontum fortsatt savnet. Man frykter det verste. Det blir lett i brannruinene, og ifølge etterforskningsrapporten blir hjelmen hans funnet klokken ti på syv om morgenen 8. mai.

En stund etter finner man også Sontum. Brannsjefen ligger på plenen foran skur 5. Til venstre for hovedinngangen på Marineholmen.

Han ligger på magen med hendene for ansiktet og med et dypt sår i bakhodet.

I ruinene finner man også flere brannmenn. For sammen med brannformann Alfred Martin Riise (48), konstablene Henrik Thorsen (46), Sverre Olsen (42), Hans Bognøe (51), Alf Samsonsen (30) og Borge Ivarsen (31), hadde Sontum omkommet i den enkeltbrann som har krevd flest brannmenns liv i Bergen.

SORG OG HEDER

Til og med den tyske okkupasjonsmakten hedret de falne, norske brannmennene.

Da ettermiddagsavisene kom på gaten utover dagen 8. mai, var det fortsatt uklart hvor mange som hadde omkommet. Men at brannsjefen hadde mistet livet, ble omtalt.

Sontum ble rost i skyene.

«Som alltid var brannsjef Sontum i spissen i den mest utsatte stilling, og hans energiske og pliktoppfyllende innsats skulle denne gangen koste ham livet», skrev BT på førstesiden.

Gjennom samme avis kom også overkommandoen for den tyske vermakt til orde. Hederen for at det ikke hadde gått verre for Bergen, delte de mellom brannvesenet og de tyske soldatene.

Innrømmelser for fest, fyll og uforsiktig omgang med ild, kom de ikke med.

Tirsdag 14. mai ble de syv brannmennene gravlagt fra Årstad kirke på kommunens bekostning.

RYKTEFLOM

Etterforskningen av brannen drøyde. Og det gikk mange rykter. Noen mente de hadde sett fly stupdykke over marinebasen.

Andre hadde sett mistenkelige personer i området i forkant.

Etter krigen prøvde også en mann siktet for landssvik å påta seg ansvaret for brannen. Det gjorde han i et forsøk på å vise at han hadde drevet dobbeltspill med tyskerne. Han ble ikke trodd og dømt til to og et halvt års straffarbeid for landssvik.

Brannen på Marineholmen ble etter hvert henlagt etter bevisets stilling.

KILDER: Bergen byarkiv, Statsarkivet i Bergen, Polititidene for 1946, «Alarm» av Arne Lyngvi, Bergens Tidene 8.-11. mai 1940, dødsannonsene 11. mai 1940, Bergen Brannkorps Forening.

Denne saken er levert av Bergensavisen.