– Nå kan jeg begynne å sove igjen. Man er på tuppa.
Bertine Zetlitz mener det er mye forferdelig du kan skrive på norsk. Så hun forsøkte det selv.

Av Gitte Johannessen, NTB
(SIDE2): – Da fire mennesker på én dag stoppet meg og sa hvor glad de var i musikken min, tenkte jeg «universet prøver å fortelle meg noe», sier Bertine Zetlitz.
For hun holdt nemlig på å lage det som raskt kunne blitt en akustisk skive – i et studio der det eneste programmerte innslaget var «noen afrikanske rytmer som Håkon Gebhardt hadde funnet i en container».
– Det beste fra to
Gebhardt er altså eks-Motorpsychoen som i dag er ellevill barneunderholder sammen med Martin Hagfors i Meg og Kammeraten min, når han da ikke akkompagnerer americanaheltinnen Ida Jenshus på banjo. Nå var han produsent for Norges elektroniske popprinsesse på hennes kommende norskdebut.
– Vi var langt uti skrivingen da dette skjedde. Ting tar tid når du ikke har noen ferdigproduserte lyder og rytmer å bruke. Så tenkte jeg at jeg fremdeles elsker elektronisk musikk, og kanskje det var mulig å ta det med inn i alt det akustiske?
Dermed ringte Bertine Zetlitz til Jonas Lie Theis, som har stått for de programmerte tingene på konsertene hennes, og ba ham bli med på produsentlaget.
– Alle ble venner, og så satt vi igjen med det beste fra to verdener, fastslår Bertine Zetlitz.
Tikamp
Anmeldelsene av albumet «Tikamp» – en tittel som kom etter at kjæresten hennes fastslo at alle sangene handler om en eller annen form for kamp – kan tyde på at Zetlitz har rett. De er positive, en del firere og atskillig med terningkast fem, der hun blander sterke, norske tekster med elektronisk pop med det gamle varemerket.
– Det er flest femmere! sier Bertine Zetlitz.
– Du har oversikten?
– Å ja, vi teller! ler hun. For selv om hun fastslår at «oppmerksomheten er ikke så viktig lenger, den er ikke drivkraften», er hun spent fremdeles når hun slipper en skive. Selv om den er hennes syvende.
– Nå kan jeg begynne å sove igjen. Man er på tuppa. Også fordi man har lyst til at folk skal få høre musikken. At den fikk så god mottagelse, tyder på at jeg har klart å gjøre den til min egen. Det er viktig for meg.
– Mye tydeligere
Likevel mener hun at den nye, norskspråklige Bertines sanger ikke er så langt unna det hun selv kaller sine «golden oldies».
– Jeg føler det er mer av det gamle i disse nye låtene. De blir bare så mye tydeligere når de er på norsk. Jeg så det da Halvdan Sivertsen oversatte «Twisted Little Star"; den gikk rett inn. Da tenkte jeg «dette her må jeg også kunne få til».

For det gjelder å ha selvtillit, forklarer Bertine Zetlitz:
– Det er helt nødvendig å ha et stormannsgalt utgangspunkt. Selv om det høres litt selvhjelpsaktig ut, så må man tenke «selvfølgelig klarer jeg dette».
Egentlig er hun ganske så kritisk, både overfor seg selv og andre.
– Det er mange forferdelige ting du kan skrive på norsk! Jeg blir ærbødig overfor ordene. Akkurat som selvtillit er selvkritikk også nødvendig, så lenge du klarer balansen og ikke kveler ditt eget kreative initiativ.
Ingen 40-årskrise
Denne gangen har veien, og ikke målet, vært mest belønnende for henne, medgir hun.
– Jeg hadde ikke turt mye av dette før! Ringe Prepple, ta kontakt med Håkon Gebhardt. Komme med en gayrightslåt uten engang å være gay, og bli overstrømmende mottatt av Oslo Fagottkor, som synger på den siste sangen, «På kanten», forteller hun.
Ingen 40-årskrise for Bertine Zetlitz, som runder år i april som veletablert tobarnsmor?
– Jeg elsker å bli eldre på denne måten, så nei. Men kanskje den kommer senere!

Mer i vente
Nå må hun bare gjøre noe hun ikke er så glad i, å «øve masse på piano». Det har Anne Grete Preus, som hun møtte under 2012s «Hver gang vi møtes», formant henne om.
– Hun sa til meg: «Du er så dum om du ikke lærer deg å spille denne platen på instrumentet ditt». Så jeg øver foran konsertene vi skal gjøre til sommeren.
Nye låter vil også komme, lover Bertine Zetlitz: Hun har fem nye liggende klare hjemme, som ikke kom med blant platens ti. Inspirasjon til nye tekster fikk hun under en rydding før helgen, da hun dumpet over sine egne, gamle dagbøker.
– Det var så rått og hudløst. Der var det mye å ta av. (©NTB)