Mysteriet Paula

Sommeren 2009 fant en fotturist noe som viste seg å være skjelettet av en ung kvinne ved Sandelevbreen i Jotunheimen. Plutselig florerte historier i media om at en stor gåte fra den annen verdenskrig omsider var løst: Paula Andersen var funnet. Hun var omkommet underveis til Østlandet, var den heteste teorien. Noen uker senere kunne en DNA-analyse slå fast at gåten var like uløst. Det var ikke henne.

Dermed var politiet og folk ved Gloppenfjorden, som fremdeles er brennende opptatt av forsvinningen, tilbake ved utgangspunktet: Den blåsende morgentimen 19. august 1944, da Jon Alme (21) så henne forsvinne nedover fjellsiden fra Varden mot Fitjedalen og tettstedet Sandane.

Det gikk hele åtte dager før moren hennes, den ugifte frisørdamen Gudrun Antoine Andersen, slo alarm, fordi datteren hennes ikke var møtt opp til første skoledag i 2. klasse på Sandane gymnas.

Det lokale Røde Kors og NS-lensmannen Jakob Hellevik reagerte hurtig og satte i gang en storstilt leteaksjon med 130 mann og hunder. Også Alme var med.

Det ble lett intenst i tjue dager uten at det ble funnet spor. Letingen ble avblåst.

Nå oppstod de hardnakkete ryktene om at Jon Alme hadde tatt livet av henne. Paulas mor trodde aldri på ryktene. Men Alme, som senere giftet seg og bodde hele sitt liv like ved Sandane, måtte leve med sladderen til han døde for flere år siden.

For hadde han ikke sagt, da han kom tilbake til hytta etter å ha fulgt Paula på vei, at ”noe forferdelig var skjedd”?

Men også politiet trodde til slutt at han var uskyldig. Det gjorde også samtlige eldre mennesker som Vi Menn intervjuet i august i år. Hermod Hus, en over åtti år gammel mann som har drevet sin egen etterforskning i alle år, og den jevngamle Ola Nyhagen, en respektert ekspert på lokalhistorie, har en glassklar teori:

Paula Andersen flyktet sørover langs kysten, hjulpet av tyskere, for å treffe sin tyske kjæreste. Han hadde hun møtt under en ferietur til Skien sommeren 1944.

Men hvor gjorde hun av seg etter krigen?

Svært intelligent

Gudrun Antoine Andersen kom til Sandane sammen med datteren Paula i 1940. Hun fikk jobb i en frisørsalong, og både hun og datteren levde et stille og tilbaketrukket liv.

Paula var svært intelligent og hadde nesten bare S-er til realskoleeksamen. Hun gikk mye for seg selv, ofte lange turer i den vakre naturen ved Gloppenfjorden og Breimsvatnet.

Den eneste hun hadde et nært forhold til, var Jon Alme, som gikk i klassen hennes på realskolen.

Sommeren 1944 reiste mor og datter til Skien for å besøke morens familie, som hun ikke hadde sett på nesten tyve år. Søsteren Mathilde Dahl var enke med seks barn. Alle sammen var glødende NS-folk, noe som går klart fram av private brev som Vi Menn har hatt tilgang til. To av guttene meldte seg som frontkjempere og en av dem ble tatt til fange av Den røde arme og døde i en russisk fangeleir.

De andre i familien Dahl ble dømt for landssvik etter krigen. Det vanket også tyskere i hjemmet, og i et brev forteller Paula at hun hadde møtt en spesiell mann. På et tidspunkt forandrer den intime tonen seg i brevene hun sender hjem til Alme. De blir kjøligere.

I et brev forteller hun at hun er blitt nasjonalsosialist, og da hun møtte Alme igjen inne på fjellet den 14. august, gjorde hun Hitlerhilsen.

Løgner

Hun hadde løyet til moren om at hun skulle besøke noen jenter som var budeier inne på Gjengedalsstølen. I virkeligheten hadde hun avtalt å møte Jon Alme, som bodde i en hytte som ble kalt Haugen, ikke så langt unna.

Da Paula kom fram dit, etter flere timers gange, bodde de fire menn i hytta: Sjefgjeteren Bjarne Ein-mjellem, assistentgjeteren Jon Alme og to brødre fra Bergen, Håkon og Carl Monsen, som hadde flyktet for å unngå Arbeidstjenesten.

I fem døgn bodde Paula med de fire mennene og delte seng med Jon. ”Men det skjedde ikke noe galt”, fortalte han i senere avhør. Det kom senere fram at Paula hadde menstruasjonen sin akkurat da.

Stemningen i hytta var god de første dagene, fortalte Einmjellem senere. Blant annet hadde han tegnet et kart for henne, og han hadde merket seg at hun først og fremst var opptatt av fjellovergangene sørover mot Naustadal og Årdal.

Men så slo humøret til Paula brått om, og ved totiden natt til lørdag stod hun opp og sa til Jon Alme at hun måtte til bygds. Han nektet å la henne gå alene i den mørke, våte, blåsende natten. Han fulgte henne fram til et punkt som het Varden.

De stod der en liten stund, til Paula kysset John på kinnet og sa: ”Det blir lenge til du får noe sånt igjen.”

Da hun tok avskjed, sa hun noen ord som bet seg fast i unggutten: ”Det blir verst for deg og mor.” Det var den 19. august 1944.

Ingen spor

Fordi moren trodde hun besøkte jentene på stølen, slo hun ikke alarm før den 26., da skolen skulle begynne.

Det ble lett helt til 19. september, både fra Gloppen, Jølster og Naustdal. Det ble ikke gjort noe funn, og mange syntes det var rart at de ikke fant i alle fall bærspannet hun bar på. Hun hadde en tung ryggsekk og var godt kledd.

Noen dager senere kunne imidlertid Bjarne Mjellem fra Vona i Naustdal fortelle at han og kona hadde sett spor etter en liten beksømstøvel i stikk motsatt retning fra Haugen. Paula gikk i sko som lignet beksømstøvler.

NS-lensmannen Jakob Hellevik, som ikke var noen genial politimann, gjorde likevel sin plikt og avhørte de nærmeste vitner til forsvinningen.

Carl Monsen uttalte at Alme trolig langt fra hadde fortalt sannheten til politiet, og åpenbart trodde Hellevik at gutten hadde drept Paula i affekt. Men det var krigstid og folk ville ha så lite som mulig med øvrigheten å gjøre. Da freden kom, lå saken død.

Tilføyet i dødsannonse

En merkverdig sak, som folk i Gloppen og politiet først la merke til flere år senere, var en dødsannonse som familien Dahl hadde satt inn i avisen Fylkesnytt i Skien den 29. august 1944. Der meddelte familien at ”vår alles inderlig elskede SS-Strm. (Sturmann) Arne Ragnar Dahl var falt på ”Kandalakschafronten” den 25. juni. I virkelig befant han seg da i russisk fangenskap. Men mye merkeligere var en tilføyelse nederst på annonsen. Den lød: ”Budskapet er også kommet at vår alles kjære, kjære Paula (Arnes kusine) født 17/12 1925 (feil, årstallet skulle være 1927), er omkommet på fjellet. Meddeles venner på denne måten.”

Da annonsen måtte være levert, 28. august, var letingen knapt kommet i gang, og ingen kjente til Paulas skjebne.

Men i 1946 bestemte politimesteren i Fjordane at Paula-saken skulle gjenopptas, og spesielt i 1948 og 49 brukte politiet og statsadvokaten store ressurser for å komme til bunns i mysteriet. Nye forhold kom for en dag.

Det kom inn flere henvendelser til politimester Mikal Klaveness Straume i Florø fra personer som enten hadde observert Paula Andersen i live, eller hørt om henne.

Hun var sett både i Kristiansund og i Bergen, i Laksevåg så vel som på Søfteland, og dessuten i Førde, alle steder sammen med tyskere eller i nærheten av tyske forlegninger.

Politimesteren fant det nødvendig å gå ut med en etterlysning til alle politikamre gjennom Polititidende.

Men den aller underligste informasjonen kom i et avhør med kjøpmann Alf Rygg, 38 år, 19. september 1949.

Mistenkelig

Rygg var en grend noen få kilometer fra Sandane, på sørsiden av Gloppenfjorden, med egen dampskipsbrygge. En kveld i juni hadde Rygg sittet på kontoret da en 35-40 år gammel mann dukket opp i butikken. Han presenterte seg ikke, men spurte om han kunne få en bil til å kjøre seg inn til Sandane. Rygg hadde ikke lyst, men sa til slutt ja.

”Mannen ba meg køyre ut på kaia for det var ei dame der som og skulle vera med. Det gjorde eg, og mannen og ei dame kom opp frå ein motorbåt som låg ved kaia, og steig inn i baksetet i bilen. Ho hadde ein liten hund med seg og den heldt ho i fanget. Dama hadde briller, det såg nærast ut til å vera solbriller.”

De hadde bare kjørt et lite stykke da mannen spurte om det ikke var der i traktene at det var kommet bort en pike. Deretter stilte han flere spørsmål om hvordan det gikk med saken.

Han snakket norsk, men med en utenlandsk aksent. Paret steg ut ved Sivertsens Hotell, og det ble avtalt at de skulle ringe Rygg når han skulle hente dem. Men han hørte ingenting. Derimot så han at motorbåten gikk inn fjorden mot Sandane.

Siden har ingen sett denne skøyten, selv om det ble lett etter den utover i Nordfjord. Rygg avsluttet avhøret slik: ”Det heile såg mistenkeleg ut for meg, og når mannen spurde etter Paula-saka, var det naturleg at eg sette denne turen i samband med saka.”

Rygg, som var en ung mann den gangen, bekrefter historien overfor Vi Menn.

Svært interessant var også en rapport fra politibetjent Otto Sørlie ved politikammeret i Sandefjord. Han hadde avhørt norske flyktninger på Kjesäter i Sverige fra høsten 1944. I begynnelsen av september kom en 17 år gammel pike til mottaket. Og da Sørlie så fotografiet i etterlysningen, reagerte han spontant. ”Nesten 100 prosent stemte,” skriver den erfarne politimannen, både utseendet og historien hennes. Men rapporten hans ble ikke funnet i flyktningarkivet i 1949.

Åstedsbefaring

Midt i september samme året foregikk det både åstedsbefaring ved Gjengedalsstølen og et rettsmøte i gjeterhytten, med statsadvokaten til stede. Igjen ble en rekke personer avhørt, og området gransket på nytt.

I 1953 kom den eneste dommen som er avsagt i saken. Det ble kalt en ”dødsformodningsdom,” og bakgrunnen var enkel: Paula hadde en livspolise på 3000 kroner, noe som tilsvarte en årslønn for en gårdsarbeider på den tiden. Denne polisen kunne familien få utbetalt dersom den savnede ikke var funnet etter å ha passert 25 år. Paula ville fylt 25 år i 1953, og pengene ble utbetalt.

Men denne dommen var ingen frifinnelse for Alme, og den ga heller ikke noe svar om det gjaldt et drap, et selvmord, en ulykke eller en flukt.

Saken døde da heller ikke hen. Ikke minst i Nordfjord levde den, på nye og gamle rykter.

Høsten 1958 ble det funnet en tøyfille i et vann, og politimester Oddvar Sindre i Fjordane fikk 1300 kroner av Justisdepartementet for å sette i verk et storstilt froskemannssøk. Uten resultat. Tøybiten ble analysert, men ga ingen svar.

Antoine Andersen bodde nå i Kirkeveien i Oslo, der hun døde i 1982. Både hun og familien ønsket bare at det skulle bli fred, og at de stadige spekulasjonene i avisene skulle opphøre.

Gjennombruddet

Men i Gloppen drev Hermod Hus sin private etterforskning videre, og kontaktet Vi Menn. Det skulle vise seg å føre til et gjennombrudd i saken, etter 66 år.

Vi Menns medarbeider ble intervjuet av lokalavisen Firda Tidend i Sandane. Noen dager senere kom et kort brev fra en mann som skrev at han satt inne med viktige opplysninger i saken, som han ville fortelle for første gang. Han satte som betingelse at navnet hans ikke skulle stå på trykk.

Vi Menn møtte ham i leiligheten hans i september og hørte ham fortelle historien sin i vitners nærvær. Det ble gjort undersøkelser som fortalte at dette var en bunnsolid mann.

Den gamle mannen hadde gått i samme klasse som Paula Andersen på skolen i Sandane. Han hadde sett henne hundrevis av ganger, og visste også godt hvem John Alme var. Han tror at hun var preget av å være ”lausunge”. Ordet hadde ingen god klang i en strengt kristelig bygd som Gloppen.

Under krigen forlot vår kilde Sandane, og kom høsten 1944 til Bergen. Han forteller:

– Kontortiden var over. Jeg gikk ut på gaten, ganske nær Torgalmenningen, like ved en tysk forlegning. Plutselig ser jeg en ung pike komme fra den retningen, og hun krysser gaten bare noen få meter fra meg. Jeg så med en gang at dette var Paula Andersen. Jeg var ikke i tvil da, og har aldri vært det siden. Datoen kan jeg ikke huske nøyaktig, men det var i september 1944. I oktober samme år forlot jeg byen.

– Jeg hadde lest om den mystiske forsvinningen i avisen, og visste at det foregikk en etterforskning av saken. Men noen dager etter at jeg så Paula, møtte jeg en god venn fra hjemtraktene i Bergen. Han het ¿¿. og ble senere drept på en restaurant i Oslo. Jeg spurte ham til råds: Hva skulle jeg gjøre, burde jeg gå til politiet med opplysningen min, som jo ville forandre hele etterforskningen?

– Men dette var i svært spent periode av krigen, ikke minst på Vestlandet, og alle gode nordmenn gjorde sitt ytterste for ikke å komme i nær kontakt med NS-politiet eller tyskerne. Og min venn sa: Hva godt kan det komme ut av det? Kanskje Paula er på flukt fra ett eller annet. Hun ville vel ikke forlatt moren sin uten grunn?

– Jeg hørte på ham og tenkte han hadde rett.

Den gamle mannen ser sterkt på meg, og sier med dyp følelse i stemmen:

– Men hadde jeg visst at John Alme var mistenkt for å være drapsmann, hadde jeg fortalt historien før. Jeg hadde ikke mye kontakt med noen i Sandane i årene etter krigen, og visste ikke mer enn det lille jeg leste i avisen. Og etter at jeg hadde besluttet å holde tett i 1944, fortsatte jeg med det. Men jeg har aldri fått fred. Jeg vet jo at jeg så Paula Andersen i live etter at hun hadde forlatt Alme inne på fjellet den natten, sier mannen.

Dette beviser at Paula ikke omkom og ikke ble drept der oppe på fjellet den gangen. Hun levde videre.

Kanskje lever hun i dag.