Mye råere enn du tror

BMWs 1-serie er, som vi har skrevet så mange ganger før, en av en håndfull konkurrenter som kjemper om kundene i det litt mer påkostede kompaktsegmentet. Vi snakker om Golf-klassen, men til en noe høyere pris.

Nylig var vi ute og kjørte den oppgraderte versjonen av Lexus CT200h, som er en av konkurrentene, men det vi har tatt en nærmere titt på denne gangen er den strake motsetningen.

For mens CT200h er bilen for de som vil spare litt penger i avgifter og ved bensinstasjonen, handler BMW M135i om alt annet enn å spare og holde tilbake.

M for mmmmmmmmmmm!

M og BMW er en kombinasjon som går sammen som hånd i hanske, og M er som mange vet entusiastdivisjonen til BMW. De er mest kjente for å stå bak monstere som M3 og M5.

Forrige generasjons 1-serie avsluttet sitt liv med det som var en ekte M-bil, i 1-serie M Coupe. Siden den gang har BMW derimot lagt opp til en litt annen taktikk, og de har begynt med det de kaller «M performance»-modeller. Dette er BMW-modeller på steroider, men ikke tatt helt ut som toppmodellene. Du finner for eksempel ingen M-knapp på rattet.

Det kan sammenlignes litt med forskjellen mellom Audis S- og RS-modeller.

Som å bite en tiger i halen

Motoren under panseret er en turbomatet treliters 6-sylindret bensinmotor med 320 hestekrefter og svært hyggelige 450 Nm dreiememoment. Dette er den samme motoren som satt i 1M Coupé, men med en turbo mindre, og dertil 20 hestekrefter mindre, men samme dreiemoment.

Fordi M135i er litt lettere enn sin forgjenger, er forholdet mellom vekt og krefter derimot omtrent det samme.

I utgangspunktet er dette en sivilisert arbeidshest, som liker å kose seg på 1100-1200 RPM, ved hjelp av sin 8-trinns automatiske girkasse, på vanlig landeveiskjøring. Under normal kjøring er den behagelig, relativt stillegående og gjør i det hele tatt ikke spesielt mye ut av seg.

Men alt dette endrer seg når du setter bilen i sportsmodus og hamrer gassen i bunn. Da er det som om du biter en tiger i halen. Den brøler. Skriker. Og sparker deg lynraskt opp i fart, mens ørene dine fylles med en rå motorlyd.

0-100 går unna på fem sekunder. Aksellerasjonen er på grensen til brutal, men det føles hovedsakelig som et voldsomt skyv.

Nå er vi ikke veldig glad i å havne bak sinker, men det er nesten sånn at en gleder seg til å havne bak en saktekjørende bil, bare så du kan vekke dyret til live ved første forbikjøringsmulighet.

Og med så mye krefter, kan vi love deg at du finner langt flere muligheter enn når du kjører en «vanlig» bil.

BMW oppgir forøvrig at bilen er relativt tørst på 0,8 liter per mil. Det som overrasket oss litt under vår kjøring, som var en blanding av entusiastisk kjøring og langkjøring, kom vi ikke over 0,9 liter per mil.

Svært gode kjøreegenskaper

Med BMWs perfekte vektbalanse og uovertrufne direkte styrefølelse (selv med moderne dynamisk elektrisk styring), skjærer bilen gjennom svingene, og du får en helt utmerket kjøreopplevelse. Det er ingenting som skulle tilsi at du kjører en «liten» bil, for bilen føles stabil og solid, men samtidig leken og livlig. Samtidig er den ikke redd for å la rumpa slippa, og man kjenner raskt hvor kontrollerbar bilen er når man ligger på grensen.

Er du redd for å lufte litt på rumpa, må du enten unngå bilen helt eller unngå sportsinnstillingene, der gassresponsen er superfølsom.

Noen vil nok likevel bemerke at understellet bærer preg av at sportslighet er prioritert på bekostning av komfort, selv i komfortmodus. Vi er likevel imponert over at bilen ikke var mer brutal over store ujevnheter enn den faktisk er.

Diskret BMW-stil

Interiørmessig er bilen typisk BMW-diskret. Det er ikke noe flashy, men alt er utrolig funksjonelt - og den enorme skjermen i midkonsollen er blant markedes mest oversiktlige. Setene er også knallgode, men det skal da nevnes at testbilen er utstyrt med ekstrautstyr for 177.000 kroner.

Utvendig er bilen enda mer diskret, og du skal ha et godt trent øye for å se at dette er noe annet enn en helt vanlig 1-serie. Det er et lite M-merke her og der, men bilen er ikke i nærheten av like modifisert som en «ekte» M-bil. Vi satt ved et par anledninger bilen på en parkeringsplass og observerte den fra en restaurant. Ingen av de vi så som gikk forbi kastet et ekstra blikk på bilen.

De skulle bare visst hva dette egentlig var.

Kjøp en annen ...

Med så masse krefter, diskret innpakning, flotte kjøreegenskaper - og alle fordelene til en vanlig 1-serie ... Da er det bare å si løp og kjøp?

Vel, historien stopper dessverre ikke helt der. For det første gjør over 300 hestekrefter at dette er en ytterst dyr småbil. Vi snakker om startpris på 750.000 kroner, og så må du satse på relativt store ekstra utgifter på ekstrautstyr. Med automatgir og utsyr du har lyst på, snakker vi fort 900.000 kroner. Testbilen kostet 14.000 kroner mer enn dette.

Et annet problem er at bilen i utgangspunktet har alle disse kreftene på bakhjulene. På norske vinterveier er det bortkastet, og på grensen til galskap.

Enten må du la stabilitetskontrollen - som forøvrig er av ypperste kvalitet - stjele alle kreftene, eller så kan du la alle hestene og dreiemomentet utfolde seg fritt, noe som betyr mye hjulspinn om veien ikke er tørr. Ingen av delene er optimalt, og dette er helt klart en bil som liker seg best når det er tørt på veien. Vi opplevde faktisk å slenge på rumpa i «verdens slakeste sving» på E16, med cruise controll. Det sier litt om kreftene som er i sving.

Det fine med «M performance», opp mot vanlig M-modeller, er derimot at på førstnevnte kan du få BMWs eminente firehjulstrekksystem xDrive, noe som gjør at bilen plutselig blir helt utmerket på norske vinterveier. På en isbane på Gol, fikk vi teste ut 1-serie med xDrive, og vi er ikke et øyeblikk i tvil om at i Norge er de rundt 33.000 kronene du må ut med for dette verdt hver eneste krone.

Bakhjulstrekk er selvsagt mest moro på tørre veier, men med firehjulstrekk kan du nyte kreftene hele året.

Noe av det morsomste du kan kjøre

BMW liker å titulere seg som produsentene av den ultimate kjøremaskinen, og la det ikke være noen tvil: Med M135i ligger de faretruende nære dette når forholdene er optimale.

Kjørestillingen er flott, styrefølelsen er presis og direkte - nesten oppsiktsvekkende bra med tanke på utviklingen med elektrisk styring de siste år. Kreftene er formidable, med dertil enorme smil rundt munnen. Og bilen er mindre stiv enn vi hadde forventet.

Bilen oppleves heller ikke på noen måte slitsom på langkjøring. Deaktiverer du sportsmodus har du riktignok fortsatt tilgang til alle kreftene om du vil, men du må virkelig si ifra for å få de frem. Det gjør at bilen oppleves som en hvilken som helst vanlig 1-serie på småkjøring.

Det er nettopp det som er litt av hemmeligheten med M-biler: De er to biler i ett, både rolige biler for hverdagskjøring, og råe sportsbiler når du er i humør.

Og selv om kanskje ikke nye 1-serie er klassens beste på bagasjeplass, fungerer den helt fint for selv de med en liten familie å dra på. Ingen vil se stygt på deg fordi du kjører en sportsbil heller, for knapt noen vil forstå basert på utseende hva slags monster dette egentlig er.

Du skal likevel være litt over middels interessert for å akseptere prislappen på herligheten. Mye er norske myndigheters skyld, og som vi har sagt om Focus ST med 250 hester tidligere: Det blir fantastisk når alt klaffer, men med glatte veier føles det surt med alle pengene du betaler for Norges dummeste avgift, når alt uansett forsvinner i hjulspinn.

Les også: Rammes av Norges dummeste avgift

Har du derimot råd til enda noen kroner ekstra, får du det beste fra to verdener med firehjulstrekk.